«Når nettene blir lange», heter det i julesangen, men for de fleste av oss, som er forventet å rekke over like mye på en dag, er det snarere dagene som blir korte. Trøndelag er tilgodesett med noen få timer med dagslys ved middag. Jeg skjenker en varm tanke til de som frasier seg dette lysglimtet for å arbeide om natten. På Nordkalotten er det helt mørkt. På nordsamisk kalles den begivenhetsløse novemberen for skábmamánnu, mørketidsmåneden.

I dag har vi lamper i alle rom, billykter, gatelys og skjermlys. Men for inntil få generasjoner siden levde de i stummende mørke når solen gikk ned. Vinteren var mørk. Navnet på den norrøne vintergudinnen Skaði er muligens beslektet med ordet «skygge». Det som var skjult ute i mørket, forble mystisk og kanskje truende. De fleste av forfedrene våre har vært bønder, fiskere og veidefolk, som levde med naturen som herre, og ikke bare som en scene hvor livet utspilles.

Naturen kan overraske oss som skånselløs og rå, men naturens orden er først og fremst gjentagende. Derfor har også menneskenes livsmønster vært rytmisk. Hvert år kommer den mørke vinteren, og den som overlever, er den forberedte, den utholdende. Den som er godt forberedt, er tenksom og punktlig. Bare slik kan vi være trygge på at alt vi trenger for å klare oss igjennom vinteren, er tatt hånd om i tide. Men mørketiden er ikke bare slitsom for kroppen. Allerede i gammel tid forbandt de et liv i mørketiden med tungsinn. Kanskje er det derfor vi viser en slik enestående tålmodighet og dyrker hjemmehyggen mens vi venter på våren.

Går tiden fremover, eller gjentar den seg? Slike spørsmål har også mennesker i Norden stilt om naturen og kulturen helt siden norrøn tid og sikkert lenge før. Det er nok ingen som har sverget helt til enten den lineære eller den sykliske oppfatningen. I vår kultur er disse tidsoppfatningene flettet inn i hverandre. Selv de som finner den store meningen i det tilbakevendende i naturens orden, tenker at verden en gang er skapt, og at den en gang skal forgå.

Det er fordi vi evner å bryte ut av den sykliske tankegangen at vi kan se på den tilbakevendende mørketiden som en kilde til personlig vekst, hvis vi finner en sunn måte å komme igjennom den på.