Nylig ble det klart at Fornebubanen går på nok en budsjettsmell. Den siste overskridelsen er på tre milliarder kroner, og samlet pris er dermed oppe i 21,5 milliarder. I 2013 var det anslått at banen ville koste 4,5 milliarder kroner.

Nylig ble det også klart at Erling Braut Haaland går til kjempeklubben Manchester City. Som følge av en utkjøpsklausul i Haalands kontrakt med Borussia Dortmund får City ham «billig» (les: ca. 768 millioner kroner), som gir klubben mer enn nok rom til å tilby ham en helt grei lønn: Nå spekuleres det i om han vil tjene flere millioner kroner – hver uke. De siste årene skal Manchester City ha brukt 18 milliarder kroner på spillerkjøp.

Nylig ble det også klart at Grete Faremo gikk av (måtte gå av) som direktør for den lite kjente FN-organisasjonen UNOPS. I en aldeles svimlende sak i New York Times kan vi lese at Faremos organisasjon – som ledd i en plan om å gjøre det lille, grå UNOPS til en viktigere og mer politisk aktiv del av FN – ga flere titalls millioner dollar til en britisk forretningsmann (som senere har mistet pengene). Forretningsmannens datter fikk tre millioner dollar for å produsere ei Joss Stone-poplåt om verdenshavene kalt Oceans.

Senere skal Faremo ha fått et band flydd inn fra Storbritannia til New York for å – nei, jeg finner ikke på dette – fremføre sangen selv, for et etter sigende glissent publikum i salen til FNs generalforsamling.

Hvor vil jeg med disse tre tilsynelatende helt urelaterte nyhetssakene? Jo, til revidert nasjonalbudsjett så klart! Allerede lenge før det mest «nøkterne» revidertbudsjettet på svært mange år ble lagt fram, var det klart for alle og enhver at vi går nye tider i møte, der det offentlige må holde langt mer igjen på pengebruken for å motvirke inflasjon og forhindre renteøkning.

Flere ledende økonomer kritiserte i går regjeringen for å ikke være stramme nok i pengebruken – med andre ord at de burde holdt igjen enda mer. Trygve Slagsvold Vedum (Sp) forsvarer seg med at oljepengebruken (målt i prosent av fondets verdi) nå er noe lavere enn det Norges Bank har regnet med.

Dét er en interessant debatt. Men ikke alle lykkes helt med inngangen. For når Høyres finanspolitiske talsperson Tina Bru rykker ut og kritiserer regjeringen for å bruke for mye oljepenger, skurrer det kraftig. Det låter ganske enkelt som om prosjektorganisasjonen for Fornebubanen skulle belært andre i å holde budsjettene. Eller som om Manchester City skulle holdt foredrag om nøysomhet. Eller som om UNOPS skulle tilbudt kurs i god forvaltning av andres midler.

I løpet av de siste tjue årene er det få som i større grad har bidratt til en så voldsom vekst i bruken av oljepenger, som nettopp Høyre. Det var ikke det problem Erna Solbergs regjering tilsynelatende ikke kunne løse med litt ekstra oljepenger. Selvsagt har koronakrisen spilt inn på de aller siste årenes ekstreme vekst, men den krappe økningen i oljepengebruken under Erna Solberg begynte lenge før det.

Fra hennes første regjeringsår i 2014 økte pengebruken markert:

  • Fra 157,8 mrd. kr i 2013 til 181,8 mrd. kr i 2014
  • 204,6 mrd. kr i 2015
  • 233,7 mrd. kr i 2016
  • 240,6 mrd. kr i 2017
  • 227,6 mrd. kr i 2018
  • 244 mrd. kr i 2019
  • og deretter helt nye nivåer under koronakrisen: 388 mrd. kr i 2020 og 365,6 mrd. kr i 2021.

Bru gjør rett i å uttrykke bekymring for vår stadig økende avhengighet av oljefondet i budsjettsammenheng, og etterlyse en strammere pengebruk. Spesielt sett fra et Høyre-ståsted. Men noen ganger ville det gjort seg med litt mer ydmykhet i politikken. Høyres og Brus troverdighet ville ikke blitt mindre av å tydeligere erkjenne at de som satt ved roret mens oljepengebruken i Norge økte markert – og nesten uavbrutt – i åtte år, var deres egen regjering. Mye av behovet for økt pengebruk i vår kommer fra krisepakker som i sin utforming og i omfang ville sett omtrent nøyaktig likt ut under Høyre-styre.

Noen ganger er det i overkant lett å sitte i opposisjon. Men denne uken har Høyre gjort det litt for enkelt for seg selv. De må nok leve med et nonchalant pengebruk-stempel en god stund til.