Gå til sidens hovedinnhold

Hva koster det å være en varsler?

Selv om virkeligheten er helt annerledes i dag enn på syttitallet, er taushetskodeksen intakt i politiet.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

De siste seks årene har jeg jobbet med en dokumentarfilm om en varsler i New York-politiet. Reaksjonene etter premieren forteller meg at det ikke er noe lettere å stå frem som varsler i vårt eget politi.

For noen helger siden hadde Blue Code of Silence verdenspremiere på Bergen internasjonale filmfestival, BIFF. Mange følelser settes i sving en slik helg. All motgang, skuffelser og slit ble med ett verdt det øyeblikket filmen møter sitt publikum. Å lage dokumentarfilm kan bli en besettelse, som de siste årene har kostet meg og mine nærmeste ekstremt mye tid og bekymringer.

I 2009 flyttet jeg til USA for å studere fotojournalistikk. På en påskeferie med noen kamerater i Rhode Island møtte jeg Bob Leuci på en grillfest. Jeg ble raskt kjent med denne rappkjefta, pensjonerte politimannen og fikk gjennom flere opphold hans tillit.

HØR NYESTE PODKAST MED FILMSKAPER MAGNUS SKATVOLD HER:

Fire år senere var Leuci villig til å dele sin historie på kamera. En historie om en korrupt politimann som ofret alt da han varslet om systematisk korrupsjon innad i NYPD på 70-tallet. I prosessen fikk han 52 av sine venner og kollegaer dømt, mens han selv gikk fri. Han ble forsøkt drept av sine egne og måtte inn i vitnebeskyttelsen. Leuci ble hatet av en generasjon med politifolk, ikke for korrupsjonen han hadde deltatt i, men fordi han brøt politiet taushetskodeks.

Les også

På en dårlig dag for tilliten til politiet, gjør politidirektøren vondt verre

Kanskje Leuci stolte på meg fordi jeg var en fra utsiden? Kunne han bruke denne naive nordmannen (meg) for å fortelle historien fra sitt eget perspektiv? For naiv det var jeg. Jeg og produsent Håvard hadde en blåøyd innstilling til hvor enkel denne filmprosessen ville være. Vi hadde jo fått unik tilgang til en av USAs mest kontroversielle politimenn.

Det ble flere reiser til USA de neste årene og prosjektet ble større og mer komplekst. Jeg begynte å få forskjellige versjoner av historien fra Leucis familiemedlemmer, gamle kollegaer og advokater. Noen så han som en «whistleblower» en helt som gjorde det det rette, mens andre så han som en simpel tyster, en «rat» om gjorde alt for å berge sitt eget skinn.

Arbeidet med filmen har rotet opp følelser for de involverte og deres familier. Dette har jeg fått merke - med både sinte telefoner, mail og regelrette trusler. Hovedpersonenes gamle kollegaer er redd jeg skulle lage et glorifisert portrett av mannen de kollektivt hater, mens familien hans er redd jeg skal svartmale han. I saker som dette finnes det ikke nyanser for mange amerikanere. Det er enten svart eller hvitt - hat eller kjærlighet. Selv lovlydige politimenn jeg snakket med vemmes over Bob Leucis svik.

Les også

Politiet sliter fortsatt med kulturer som preges av seksuell trakassering

Senest for noen dager siden våknet jeg opp til «You are a fucking liar and a fraud» og «I'm coming for you!». Meldingen kom fra en nær slektning av Leuci. Vedkommende nekter fortsatt å se filmen, etter flere henvendelser - men har hengt seg opp i at filmens trailer er for hard mot hovedpersonen. Slike angrep er vonde, men jeg har i prosessen lært meg å leve med dem. Heldigvis er store deler av Leucis familie med oss, og ser det store bildet og viktigheten av å få frem historien i en moderne kontekst.

Det som startet som en personlig dokumentar om en kompleks mann ble mer og mer et blikk på New York Citys trøblete historie med systematisert korrupsjon i politiet og rettsvesenet. Spørsmålene ble mer universelle. Hva koster det å varsle i et miljø du selv er en del av? Og hva kan en varsler ha å si for formingen av en hel kultur? For selv om virkeligheten er helt annerledes i dag enn på syttitallet, er taushetskodeksen intakt i politiet.

Også her hjemme. Bare den siste uken har vi sett eksempler på ukultur i det norske politiet hvor varslere har stått fram om seksuell trakassering. Hva gjør slike saker med vår tillit til politiet?

I kveld har Blue Code of Silence premiere her i Trondheim. Som dokumentarfilmskaper har jeg et ønske om å la filmene mine bidra i samfunnsdebatten. Etter visningen arrangerer vi derfor paneldebatt - med representanter fra forskermiljøet, politiet og media. Vi ønsker med panelet å se på hva varsler om ukultur og andre hendelser gjør med vårt forhold til politiet i Norge og Trondheim. Hva gjøres for å gjenvinne svekket tillit?

Les også

Seksuell trakassering i politiet

Etter verdenspremieren på BIFF ble jeg kontaktet av varslere innad i Bergenspolitiet. De hadde på ulikt vis gått gjennom mye av det samme som Bob Leuci. De hadde varslet om ukultur innad i politiet, og på ulike måter blitt fryst ut og «stemplet».

Det å stå frem som varsler i det norske politiet er å stå alene. Det finnes ingen apparat som kan håndtere og ivareta disse varslerne. Ingen varslerombud. Dette tydeliggjøres når selv Politiets Fellesforbund advarer mot å varsle. Et kontroversielt vedtak som sier noe om kostnadene med å varsle både for varsleren og etaten. Det både Bob Leuci og flere av varslerne i Bergen kan skrive under på er det at det er umenneskelig å stå i en varslingssak. Kritikken blir på forskjellig vis rettet tilbake - hvilke motiver har du for å varsle?

Både i og utenfor politiet må vi slå ring om varslerne våre, uansett hvilken bagasje de måtte ha med seg fra før de varslet.

Kommentarer til denne saken