Årets landbruksoppgjør ble et historisk godt oppgjør, mye takket være landbruksminister Borch i spissen og med et stort påtrykk fra Bondeopprøret i forkant. Det er allikevel viktig å huske at det er lite revolusjonært over årets resultat. Vi har bare tilført historisk mye penger inn i et system som i et halvt århundre har ført landbruket i en retning vi ikke ønsker. Lønnsomheta er lav, gårdsbruk legges ned og bruka blir større selv om heller ikke de har den lønnsomheta som en forventer av økt effektivisering, rasjonalisering og modernisering.

Landbrukets forhandlingsdelegasjoner klamrer seg til et «sagnomsust» samvirkehistorisk Forhandlingsinstitutt som i verste fall må forholde seg til ny landbrukspolitisk kurs hvert fjerde år. Til tross for Forhandlingsinstituttets heltestatus så har de håpefulle resultatene ofte uteblitt, men allikevel ofte med et klart budskap fra bondeorganisasjonene til bøndene; «en dårlig avtale er bedre enn ingen avtale». Så kan en da etter en årelang feilslått landbrukspolitikk undre seg om det virkelig er slik, at en dårlig avtale er bedre enn ingen avtale?

Historien har vist at økt lønnsomhet i landbruket ofte etterfølges av en smertefull nedtur med den manglende forutsigbarhet det innebærer. Det er kanskje en konsekvens vi bare må forvente i et demokrati med skiftende regjeringer og deres forskjellige prioriteringer og kurs, men da er det betimelig å spørre oss selv i landbruksbransjen: Er dette systemet et godt system for noensinne å kunne skape en langsiktig og bærekraftig retning for norsk landbruk?

Jeg tror det nå er på tide at næringa selv tar et mer stødig grep om rattet for å stake ut kursen, og da må vi tørre å ta debatten innad i landbruket om «hvilket landbruk er det vi FAKTISK vil ha i fremtiden?». En kan godt forstå at faglaga kvier seg for å ta debatten, for en slik debatt vil synliggjøre store uenigheter innad i næringa. Fokuset vil være forskjellig hos de ulike produksjonene, og mellom bøndene også, men jeg tror at det er gjennom disse interne uenighetene en kan finne de gode langsiktige løsningene. Sveits er et godt eksempel på et land som i stedet for bare å øke overføringene til landbruket i tradisjonell stil, har valgt å endre hele fundamentet for sin landbrukspolitikk.

Bøndene får nå i all hovedsak tilskudd basert på hvordan maten produseres, og ikke etter hvor mye hver enkelt produserer. Resultatet er at bøndene, med forskjellige forutsetninger og kriterier, har fått økonomisk forutsigbarhet uten politiske snuoperasjoner hvert fjerde år. Hvorvidt dette er rett vei for Norge å gå skal ikke jeg si bastant, men poenget er at Sveits turte å ta debatten, og endte opp med å grunnlovsfeste en fremtidsretta jordbrukspolitikk med radikale endringer, etter en folkeavstemning i 1994.

Jeg opplever at Kari og Ola Nordmann er mer opptatt av norsk landbruk nå enn tidligere, men samtidig undrer jeg meg over hvilket landbruk folket vårt faktisk er opptatt av. Mens det ukentlig legges ned gårder i Norge så er landbruket gjenstand for vakre ord og premieringer i forskjellige fora fra eminente personer. Det skal poengteres at det ligger mye hardt arbeid bak premiene og produsentene fortjener så absolutt alle de godord de får. Men hva med alle de andre? Hva med melkebonden som står opp kl. 5.30 hver morgen for å gi oss verdens beste melk? Som ikke ønsker å produsere egne lokale produkter, men som skjøter gården, landskapet og dyra på en fremragende måte hver dag hele livet. Hvilken premie venter den bonden? Eller sauebøndene som i sommer har gått i dagevis og lett kadaver etter bjørneherjinger, mens ferien med familien blir satt på vent? Hvilken premie venter de? Mest sannsynlig venter kun trakassering i sosiale medier.

Så får en da inderlig håpe at Kari og Ola, med poser fylt av eksotiske norske lokale matprodukter fra en eller annen martna eller matfestival, takker nei til en fristende Harrytur i neste uke for å handle billig svensk kjøtt og ost. Det er trolig lett å glemme realitetene når opplevelsen er et nasjonalromantisk bilde av norsk landbruk. For realitetene er at mens verden går mot en global matvaremangel som mest trolig ingen nålevende har sett maken til tidligere, så avvikles norsk landbruk bit for bit, uke for uke. Det hjelper lite med et historisk godt oppgjør i år når man ikke vet hva som skjuler seg bak det neste årets sving. Når gjelda er høy, lønnsomheten er lav, investeringsbehovet prekært og kanskje den psykiske helsen på bristepunktet, så blir valget om å legge ned enkelt for flere og flere. Vi er allerede langt på hælene og når bondeorganisasjonene og faglaga ikke evner eller ønsker å ta debatten så håper jeg at landbruksminister Sandra Borch snarest tørr å utfordre landbruksnæringa (og samfunnet for øvrig) ved å tenne på lunta for en absolutt nødvendig diskusjon: «Hva ønsker vi FAKTISK med norsk landbruk i fremtida?»