Det kan gå ytterligere tjue år før det blir Høyre-styre i Trondheim, om vi skal tro Trønderdebatts redaktør Snorre Valen. Valen peker på at det er vanskelig å skjønne hva Høyre vil med Trondheim (og Trøndelag) og spør freidig «Hva blir annerledes? (…) Hvordan ser et Høyre-styrt Trøndelag, eller et Høyre-styrt Trondheim ut?»

Premisset er naturligvis diskutabelt. Et nytt valg er alltid en mulighet for et skifte, så også for Høyre i Trondheim i 2023. På samme måte er det lett å peke på enkelte forhold som vil bli annerledes, og for å nevne to: Det vil bli økt samarbeid med private aktører om å utføre de lovpålagte, offentlige velferdstjenestene. Eiendomsskatten vil sannsynligvis reduseres.

Les også

Høneblund i tjue år

Dette er kanskje ikke sakene som en først merker noe til i hverdagen som innbygger, men representerer klassiske konfliktlinjer som ofte dominerer den politiske debatten. Det er hverken mer eller mindre visjonsløst av Høyre og høyresiden å jobbe for dette, enn det i sin tid var for venstresiden å jobbe for det motsatte. Kan hende er det vi på utsiden opplever som mangel på visjon, også noe så enkelt som et uttrykk for at norsk politikk – også lokalt – er forholdsvis sammenpresset; hvor person er like viktig som visjon.

Men det er flere forhold som gjør at oppspillet fra Valen bør tas på alvor i Trondheim Høyre.

Trondheim Høyre må eie debatten om seg selv

I valgåret 2009 var jeg rådgiver for Høyre på Stortinget, i en temmelig krevende tid for partiet. Fire år etter det brutale valgnederlaget i 2005 var partiet fremdeles ikke gjenreist. Tvert imot: I mai det året ga en enkeltmåling partiet mindre enn 10 prosents oppslutning. Sånt blir det krisestemning av. Lederspørsmålet kom selvsagt på dagsorden, og spekulasjonene var store om Erna Solberg kom til å bli kastet før valget (at hun kom til å gå av etter valget var kommentatorene enige om).

Den sommeren kjørte Dagens Næringsliv artikkelserien «Hva skal vi med Høyre?», initiert av avisens egen kommentator Kjetil Wiedswang, som mente det ikke var noe galt å være «Chablis-partiet i Norge.» Wiedswang ønsket at Høyre skulle komme «hjem til Frogner». Slik omtale ønsker en jo egentlig ikke, heller ikke Høyre i 2009. Men det som skjedde var betydningsfullt på en måte jeg mener la til rette for den dominansen Høyre har hatt på 2010-tallet: Etter å ha slitt med å komme til orde bak en rødgrønn flertallsregjering og hvor Fremskrittspartiet var mer enn dobbelt så stort på meningsmålingene, var det daglige oppslag med nyheter og kommentarartikler om Høyre. Og det først og fremst fra mennesker som ville Høyre vel, som brukte anledningen til å fortelle sine visjoner for samfunnet, sine vurderinger av de utfordringene landet sto i på den tiden og for utviklingen videre. Det som først ble oppfattet ydmykende, ble ganske raskt snudd til noe som løftet frem mye av det Høyre var og skulle være, og da fra mange av de politikerne Høyre skulle komme til å lene seg på i veksten som fulgte (fra begynnelsen av august 2009 frem til juni-juli 2013 hadde partiet en systematisk, kontinuerlig vekst i oppslutning – og i mellomtiden vant Høyre landet lokalt i valget i 2011). Partiet ble rett og slett mer bevisst sin egen betydning, noe som bidro til selvtillit og en ganske forrykende politikkutvikling.

Etter snart 20 år i opposisjon i Trondheim er sånn sett ikke debatten «Hva skal vi med Trondheim Høyre», slik den Valen egentlig etterspør, noe Trondheim Høyre skal være redd for å ta, selv om det helt i starten er både vondt og ydmykende. Tvert imot: Det er en ball partiet bør og må ta, for å synliggjøre hvorfor partiet er et relevant og troverdig svar på de problemene Trondheims befolkning er opptatt av i sin hverdag. Bare på den måten kan en bygge god politikk til noe velgerne oppfatter som en visjon.

Strategisk briljans

Men dette handler også om strategi og person.

Da Rita Ottervik kom til makten i 2003 jobbet jeg som forkontorsekretær på kommunalrådenes kontor i Trondheim kommune (altså ikke partiansatt), og fulgte sånn sett både valget og forhandlingene om maktskifte tett. Og selv om jeg flyttet hjem til Oslo i 2006, har jeg fortsatt å følge Trondheims-politikken med interesse. Byen og regionen har like frem til 2020 fremstått som maktsentrumet i Arbeiderpartiet (ved siden av SMK mens partiet sist var i regjering), og har fostret enormt mange flinke politikere som vil sette preg på politikken både lokalt og nasjonalt i en årrekke fremover.

Det som likevel har imponert meg mest med Arbeiderpartiet i Trondheim, er måten partiet systematisk har jobbet for å utvide og forsterke sin maktbase i Trondheim. I 2003 var Senterpartiet en del av den borgerlige koalisjonen som jobbet for at Frank Jenssen fra Høyre skulle bli ordfører. Valgresultatet tilsa at den daværende opposisjonen helt fint ville danne solid flertall. Likevel inngikk Rune Olsø fra Arbeiderpartiet en avtale med Ola Borten Moe fra Senterpartiet som sikret sistnevnte en plass i formannskapet, og dermed posisjon som heltidspolitiker. Om dette også var et sterkt politisk ønske fra Senterpartiet den gangen vet jeg ikke, men saken er også den at dersom Borten Moe ikke hadde skiftet side, så ville han ikke fått plassen i formannskapet. Kjønnsbalansen på borgerlig side ville da ikke gått opp, og plassen gått til Monica Rolfsen fra Venstre.

Dette viser to ting jeg mener er veldig tydelig med Trondheims-politikken i vårt århundre: For det første; de politiske forskjellene mellom blokkene er ikke voldsomt polariserte. Partier kan skifte alliansepartnere også av andre grunner enn det rent politiske. For det andre: I Arbeiderpartiet har det rett og slett vært en del folk som har visst hva de har drevet med og utnyttet de rom som har åpnet seg.

For saken er at samme utvidelse av styringsgrunnlaget har skjedd flere ganger siden. Etter Senterpartiet i 2003 har både KrF, Pensjonistpartiet og Venstre blitt med i flertallskonstellasjonen (rett nok ikke varig for de to siste). I en formannskapsmodell er dette opplagt lettere enn i en parlamentarisk styringsmodell, men faktum er at Arbeiderpartiets briljante strategi for de fleste praktiske formål klart å blokkere enhver rimelig anledning for at det skal komme en ordfører fra Høyre.

I et sammenpresset politisk landskap gir naturligvis ikke et alternativ basert på Høyre, Frp og Pensjonistpartiet (?) et særlig godt grunnlag for et troverdig styringsalternativ. Det har også vært med å påvirke Høyres relativt sett dårlige valg i Trondheim i årene etter 2003.

Rita Ottervik – en politiker av Solbergsk støpning

Ved valget i 2023 vil Rita Ottervik ha vært ordfører i 20 år sammenhengende, hvilket er imponerende. En ting er å vinne makten i valg etter valg, men å styre en storby i så mange år krever enorm kondisjon og tålmodighet. I tillegg til å ha styrt byen på en god og forutsigbar måte når en ser stort på det, har Ottervik også holdt en noe sprikende koalisjon rimelig godt samlet. I så måte minner hun mye om (snart) avtroppende statsminister Erna Solberg: Begge har de personlige egenskapene som skal til for å vinne troverdighet. Begge har stått i og taklet krevende saker. Og, som tillegg: De er begge mer praktisk orienterte politikere, heller enn utpreget visjonære eller ideologiske.

Som alle politikere i posisjon har Rita Ottervik opplevd å stå til ansvar for kvalitetsfeil og forsvare budsjettkutt. Som leder av en bred koalisjon over så mange år, har det vært en og annen konflikt med partnerne også. Men tøffest har kanskje alt spetakkelet hennes egne allierte internt i Arbeiderpartiet vært, enten det er tomrommet som oppsto i skyggen av #metoo eller det som etter hvert ble hetende Kystad-saken. Der forsvant mange av dem som rundt århundreskiftet var sentrale i omveltningene i Trondheim Arbeiderparti, som siden har vært sterke støttespillere for Ottervik og også bekledd posisjoner som folkevalgte, ut av politikken.

Det er ikke vanskelig å forstå at 16 år som ordfører og tøffe år med egne partikamerater bidro til at svaret om å takke ja til forslag om renominasjon som ordførerkandidat i 2019 kom uvanlig sent. Når det først kom sent, er det likevel ikke overraskende at det ble ja. For hvem andre skulle Arbeiderpartiet valgt? De ulike vanskelighetene partiet hadde opplevd de siste årene før nominasjonen hadde mer eller mindre radert ut aktuelle erstattere, eller gjort andre mindre valgbare som ordfører.

Det kommer et skifte

En person som har hjertet i et politisk parti vil som oftest si ja når moderskipet kaller. Men Rita Ottervik har alt sagt at hun ikke ser for seg å stille som ordførerkandidat for en ny periode.

En skal selvsagt ikke utelukke at det kan endre seg. Hun vil garantert få spørsmålet, men jeg tror det vil overraske mange om hun skulle takke ja også denne gang. Det vil også være et alvorlig organisatorisk sykdomstegn om Trondheim Arbeiderparti i 2023 står uten noen andre som kan bekle ordførerposisjonen enn en som har svingt klubba i to tiår.

Situasjonen for borgerlig side stiller seg etter all sannsynlighet altså annerledes i 2023 enn den har gjort i tidligere valg de borgerlige har forsøkt å gjenvinne makten i byen. Forholdene vil være mer likevektige, og velgerne må uansett ta stilling til en ny ordførerkandidat fra begge sider. For Høyre er det fremdeles et stort behov for å lede en konsolidering på borgerlig side. Partiet må synliggjøre sin relevans og borgerlig side må fremstå som et styringsdyktig alternativ med troverdighet.

Det er nemlig godt mulig at den ottervikske koalisjonen forsvinner den dagen Ottervik ikke lenger er ordfører. Når moderate mennesker som liker å stemme tradisjonelt først må forholde seg til at de ikke lenger kan stemme på Rita Ottervik som ordfører, er sjansen god for at de like gjerne kan stemme på Høyres kandidat som den nye Arbeiderparti-kandidaten en så langt aldri har funnet.

Nøkkelen til når dette skjer sitter Rita Ottervik med, og hun har i realiteten alt låst døren for gjenvalg for egen del. Nøkkelen til om dette skjer og at høyresiden skal våkne fra sin høneblund sitter Trondheim Høyre med.