Mitt gamle parti sliter med manglende oppslutning, nå på under 15 prosent. Det mangler ikke på analyser og råd, fra både venner og uvenner.

Slik jeg ser det synes partiledelsen å være for lite lyttende til hvordan det gamle grunnfjellet i partiet, inkludert det meste av fagbevegelsen, opplever at den harde virkeligheten ruller over dem.

Økt rente, økte energipriser, økt usikkerhet som følge av varslede og iverksatte permitteringer, flere konkurser. Partiledelsen sier at de lytter, de sier at de forstår hvor vanskelig det er for «folk flest», hvem nå de enn måtte være. Men det er ikke nok å si dette. Folk må føle at partiledelsen virkelig lytter og virkelig forstår. Folk må se og oppleve at partiledelsen tar grep som medfører forbedringer. Dessverre så er det altfor mange eksempler på at så ikke er tilfelle. Det er i ferd med å etableres et inntrykk av partiets ledelse i lang tid har flyttet seg mot høyre, og at sosialdemokratiske virkemidler blir erstattet av en økt tro på at markedet kan styre.

La meg nevne noe:

Acer

Partiledelsen, med Jonas i spissen, forsøker etter beste evne å bortforklare og tåkelegge det faktum at partiet gikk sammen med høyresiden og sa ja til Acers tredje energimarkedspakke. Vi ble forsikret at dette ikke vil ha noe å si for strømpriser i Norge, og det vil ikke ha noe å si for framtidig leveringssikkerhet og pris til norsk kraftkrevende industri.

Med dagens situasjon er det flaut å se at ingen i partiet kan innrømme at man i forhold til Acer og EU sine mål på energiområdet hele tiden har vært unnfalne og blåøyde. Som følge av det har man ikke evnet å sikre både husholdninger, idretts- og frivillighetsorganisasjoner, næringsliv og industri en pris på strøm som vi kan leve med og av, og som gjenspeiler produksjonskostnadene som energiprodusentene har. Statsråder som framstår med klokkertro på at de har løsningene inngir ikke tillit når så mange opplever og beskriver hvordan de faller utenfor. Politisk arroganse har aldri invitert til respekt og forståelse.

Foretaksmodellen for sykehusene

Like lite som da denne modellen ble innført så forstår jeg heller ikke i dag hvorfor vi skal drifte våre sykehus som om de er en bedrift som skal gå med overskudd. Vi var mange som var uenige i at dette var klokt, men som tapte den kampen. Denne modellen går ut over både ansatte og pasienter, men Arbeiderpartiet velger å tviholde på den. Dessverre synes det som om at den til enhver tid sittende partiledelse mer framstår som en systemforsvarer enn som enn som en troverdig og handlekraftig reformator.

Helseplattformen i Midt-Norge

Av en eller annen merkelig grunn har vi i Midt-Norge valgt å bruke godt over en milliard på å utvikle en egen helseplattform. Til tross for at vi har norske firma som har utviklet og innarbeidet tilsvarende løsninger, har vi valgt å bruke ett amerikansk firma til å utvikle vårt eget system. Dette systemet skal så tres ned over hodene på både kommuner, leger og sykehus.

Det har haglet med faglige innvendinger fra de som skal bruke systemet, altså leger, kommuner, sykehus. Til alt overmål har helseministeren gått ut og sagt at nå må vi alle slutte opp om helseplattformen. Igjen ett uttrykk for arroganse og «jeg vet best»-holdning. Resultatet er stor frustrasjon blant helsepersonell, ineffektiv drift og økt ventetid for pasientene. Og ikke minst: Ansvarsfraskrivelse og bortforklaringer fra ansvarlige politikere.

Nidaros sosialdemokratisk forum

Opprettelsen og framveksten av Nidaros sosialdemokratisk forum har vært en torn i øyet på mange i partiledelsen. Trolig skyldes dette hovedsakelig at det er Trond Giske som er leder og drivkraft i forumet. Men kanskje skyldes det også at partiledelsen over tid har utviklet en organisasjonskultur som ikke ønsker ett partiapparat som består av selvstendige, reflekterte og tenkende mennesker som setter ord på hva «vanlige folk» opplever og krever av egne politikere.

Vi var mange som hadde som ett viktig prinsipp for vårt arbeid i partiet at partiapparatet – helt fra de minste partilag opp til de største fylkeslag – skulle utforme og vedta partiets politikk. Videre skulle landsmøtet vedta den overordna politikken, og sentralstyret skulle sørge for at den ble iverksatt. Parallelt med dette hadde vi de folkevalgte politikerne våre som skulle iverksette denne politikken, på kommunalt, fylkeskommunalt og statlig nivå. Folkevalgte politikere på alle nivå kunne selvsagt delta i utformingen av politikken. Men det var et mye mer tydelig skille mellom det å være tillitsvalgt og folkevalgt slik jeg opplevde det. Og jeg tror at dette var ett sunt og nødvendig skille. Når vi hadde møter i fylkespartiet så hadde våre fylkes- og stortingsrepresentanter møterett og talerett, kanskje også forslagsrett. Men de hadde ikke stemmerett.

I dag ser vi at enkelte av partiets stortingsrepresentanter kan være både leder i et partilag eller fylkeslag. I Trøndelag har vi en innvalgt stortingsrepresentant som er leder av Trøndelag Arbeiderparti samtidig som hun både er statsråd og sitter i partiets sentralstyre.

Jeg mener at dette viser de helt grunnleggende utfordringene dagens partiledelse og partiorganisasjon står overfor: hvordan bygge en partiorganisasjon som har integritet, motivasjon og styrke til å være en premissleverandør og korrektiv til våre politikere på alle nivå?

Dessverre tror jeg at dagens situasjon i Trøndelag Ap ikke viser at det mangler på kompetente kandidater som kunne vært pådrivere og ledere for en slik revitalisert måte å bygge opp partiet på. Når dette ikke skjer så skyldes det i hovedsak at det sitter noen få som ønsker å kontrollere systemet, de ønsker ikke et partiapparat bestående av selvstendig tenkende tillitsvalgte som stiller krav og er et korrektiv til våre folkevalgte politikere. Denne ukulturen har fått utvikle seg over tid.

Nidaros sosialdemokratisk forum viser med all mulig tydelighet at partiapparatet trenger fornyelse. Det mangler ikke på engasjerte, dyktige og kunnskapsrike mennesker som kan tilføre Arbeiderpartiet nye impulser og ny framgang. De finnes over hele landet. Spørsmålet er om dagens partiledelse er i stand til å se dette, og handle deretter. Jeg tror ikke det. Så da kan partiet fortsette som nå. Eller skifte ut noen i ledelsen. Få inn en ny partisekretær til å begynne med, en som har evne og vilje til å bygge en ny partikultur. En som våger å gjøre døren høy og porten vid.