Når trønderne går til urnene om et drøyt år er det vanskelig å få grep om de store sakene som skal vekke et nytt engasjement for trøndersk politikk blant velgerne. Og på valgdagen vil titusenvis av trøndere bli hjemme. Lar det seg snu?

Enkelte ting bruker vi nesten bare tid på i den offentlige debatten like etter at det har hendt, og dermed har diskusjonen begrenset verdi. Et godt eksempel er hvordan vi problematiserer den fallende deltakelsen valgene våre – men som regel skjer det først og fremst like etter at valget har funnet sted. Fjorårets stortingsvalg var intet unntak. Vi var mange som ble overrasket over at valgdeltakelsen var lavere i fjor enn i 2017 – hvorfor skulle den det, når så mye av valget så åpenbart var en reaksjon og et opprør mot sentralisering? Om noe skulle det jo føre til at større grupper fant det relevant å stemme.

Jeg har ikke noe godt svar på det – det overlater jeg til forskerne, og nøyer meg med å registrere at valgdeltakelsen i stortingsvalg i lang, lang tid har bitt seg fast under 80 prosent. Men selv syntes jeg særlig det var overraskende at fjorårets stortingsvalg ikke førte med seg økt deltakelse, med tanke på at kommune- og fylkestingsvalget i 2019 hadde den høyeste valgdeltakelsen på 28 år. En må nemlig tilbake til 1991 for å finne et lokalvalg der en større andel av velgerne deltok enn i 2019.

Jeg skal innrømme at jeg har tenkt at det økte engasjementet for lokalsamfunnet, for de lokale tjenestene, og at mer av debatten har handlet om forskjeller – både økonomiske og geografiske – førte til økt engasjement og deltakelse i 2019, og at det kunne love godt for fortsettelsen. Men fjorårets stortingsvalg forteller en annen historie enn min (upålitelige) magefølelse.

Dette handler ikke om tørre tall, men om hvor solid demokratiet vårt er. Det sier seg selv at jo flere som avgir stemme i valg, jo høyere legitimitet har folkestyret vårt. Derfor avhenger også tilliten vår til beslutningene som tas, i siste instans også av hvor mange av oss som har giddet å ta turen til stemmelokalet.

Men er egentlig problemet at velgerne er late? Hvem har ikke hørt – eller selv sagt! – ting som: «Vi har det for godt her i landet». På TV har vi sett kampanjer som forteller oss at hvis ikke du går og stemmer, lar du noen andre bestemme for deg. Og selv har jeg som politiker vært med på kampanjer med navn som «Opp av sofaen». Selv om det hele er gjort med glimt i øyet, er jo det underliggende budskapet: Det er ingen sak å gå og stemme, så ikke vær lat – pell deg til valglokalet!

Utviklingen i valgdeltakelsen, og særlig i lokaldemokratiet, er med unntak av et sjeldent oppsving i forrige valg, såpass negativ at det gir grunn til bekymring. For lokaldemokratiet er jo vanligvis det som engasjerer de fleste av oss aller mest. Vi går oftere i fakkeltog for et lokalt skoletilbud, eller mot utbygging av et naturområde vi går tur i, enn vi tar turen til Eidsvolls plass for å demonstrere foran Stortinget. Lokale saker er i sin natur mer engasjerende, og lettere å føle tett på kroppen, enn stortingsmeldinger. Ofte er de også lettere å forstå – ikke fordi de er mindre kompliserte, men fordi de er tettere på oss.

Men likevel er det langt færre som stemmer i lokalvalg enn i stortingsvalg. Og enda færre i fylkestingsvalg. Og likevel er det et virkelig alvorlig gap mellom utdanningsgruppene: I 2019 brukte 79,5 prosent av trønderne med universitets- og høgskoleutdanning stemmeretten. Blant de med videregående opplæring som høyeste fullførte utdanning var det 66,9 prosent som stemte. Bare halvparten av velgerne med grunnskoleutdanning brukte stemmeretten.

En trenger ikke bruke srlig fantasi for å se for seg hvor skadelig et slikt gap er over tid, når deltakelsen samlet sett synker. En fjerdedel av Trøndelags befolkning har grunnskole som høyeste fullførte utdanning. Det har åpenbare politiske konsekvenser når kun halvparten av dem stemmer.

Utdanningsnivå er bare én av flere faktorer som er skjevfordelt når det kommer til valgdeltakelse her i fylket. Vi er alle tjent med at deltakelsen går opp. Så hva med å ta den store debatten om valgdeltakelse før valget denne gangen?

  • Hva forårsaker den vedvarende dårlige oppslutningen om lokalvalg i Norge?
  • Hvorfor er trenden synkende, og hva kom det gledelige oppsvinget i 2019 av?
  • Hvordan kan vi sørge for at flere deltar i demokratiet neste år?
  • Hvilket ansvar ligger på de folkevalgte, sakene de løfter fram, og debattformen deres?
  • Hvilket ansvar ligger på oss i mediene, og hva vi velger å skrive om og ikke?
  • Og er det noen av problemene som skyldes at strukturene er for kompliserte og utilgjengelige for folk?
  • Hvordan kan en sørge for at mange flere føle seg involvert i lokaldemokratiet?

Dette ville det vært interessant å høre lokal- og fylkestingspolitikernes egne tanker om. For ikke å snakke om de som av ulike grunner velger å ikke stemme – eller som tenker at det uansett ikke er noe vits. Det blir ett av Trønderdebatts bidrag til den trønderske valgkampen i året som kommer.