Gå til sidens hovedinnhold

Hva tror myndighetene folk er laget av?

Koronakommunikasjonen er bare negativ og pessimistisk. Jeg fatter ikke at folk holder ut.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg kan fint lite om hvordan epidemier og virus oppfører seg, selv om også jeg har latet som i sosiale lag de siste elleve månedene. Sosiale lag som nå må forstås som med en telefon i hånda på dass og chatten med gutta, eller bak pc-en når det virker for håpløst å nok en gang planlegge et arrangement som «kanskje kan» arrangeres fysisk «når dette er over». Eller å innse at også neste fredagskaffe og vintrekking skjer på Teams.

Da konspirerer vi, hevder noen, og stiller kritiske spørsmål til håndteringen.

Er det virkelig så smittefarlig å spille fotball med åtte friske, lite bevegelige og treige kompiser?

Må vi ha på munnbind når vi løper innom Rema klokka halv elleve på kvelden for å kjøpe dopapir og mer kaffe og ikke møter andre enn den ansatte som sitter innkapslet i pleksiglass bak kassa?

Enn så lenge holder vi kjeft og følger reglene.

Noen ganger, og stadig oftere, konspirerer vi enda mer. Er det ikke noe med kommunikasjonen som skurrer? For å være mer presis, har den ikke skurret siden 12. mars i fjor. Den har vært gjennomgående destruktiv, negativ og pessimistisk.

Det toppet seg litt for oss onsdag 10. februar. Oversikten over nye smittede i Trondheim viste litt over klokka 9 tre nye tilfeller.

Samtidig brølte dette imot oss, med blinkende røde sirkler, gul bakgrunn og de største skrifttypene i arsenalet:

«Ber trondhjemmere forberede seg på strengere tiltak»

«Nakstad frykter langvarig nedstenging»

«Situasjonen er urovekkende»

«Frykter krigssituasjon»

Alle fire titler er helt ekte, og hentet fra Nidaros, Adresseavisen og VG onsdag morgen.

Vi må for all del ikke senke skuldrene! Det farligste vi kan gjøre nå, er å slappe av.

Hva gjør det med oss på sikt? Hva gjør det med oss å sitte med skuldrene oppunder ørene et halvår til? Et år til?

Det går an å bli passe lei av hjemmekontor og å ikke få spille fotball med kompisene sine, men å være fratatt jobben, ung, student, ensom, kulturarrangør, artist eller leder i butikk som må holde stengt og så få de bekymrede fjesene til Bent Høie og Espen Nakstad i fleisen dag etter dag, må være helt uutholdelig.

Først røk vinteren og påska. Så røk 17. mai, så russetida, så mye av den vanlige semesterstarten i august. Jula ble innskrenket for alle. I går uttrykte endelig byrådsleder Raymond Johansen i Oslo bekymring (selvsagt det ordet!) for at oslofolk nærmer seg et slags bristepunkt. Kanskje tåler vi ikke mye mer.

Det tror jeg gjelder for oss utenfor ring 1 også, eller tiltakssone A eller hva siste inndeling kalles nå.

Idet jeg trykker på «send», slår VG opp at tilliten til tiltakene aldri har vært lavere enn nå. Det er ikke spesielt overraskende.

Det kan være en start å fortelle oss at vi tross alt ikke lever i en krigssone.

Kommentarer til denne saken