Da USA trakk seg ut av Afghanistan var landets president, Joe Biden, tydelig på at oppdraget er løst, og at det egentlig var løst for ganske lenge siden. Under sin orientering til pressen mandag 16. august presiserte Biden at det ikke fantes noen god tid for å trekke seg ut, selv om han måtte innrømme at Talibans raske fremgang kom overraskende. Oppdragets primære hensikt var jo å forhindre internasjonal terrorismes mulighet til å angripe USA med utgangspunkt i treningsleirer i Afghanistan.
Dette hadde man oppnådd gjennom å bekjempe det som fantes av treningsmuligheter for Al-Qaida og beslektede organisasjoner. USA var ikke i Afghanistan for å bygge demokrati eller utvikle landet, dette var ikke et prosjekt for «nation building» eller å spre demokrati og et vestlig tankesett. Det samme har Norges utenriksminister, Ine Eriksen Søreide, påpekt i flere intervjuer: Vi, altså en rekke NATO-land og det som litt upresist kan kalles «vesten» var i Afghanistan for å bekjempe en terrororganisasjon (Al-Qaida og deres venner) og en taktikk (terrorisme).
Afghanistan, hva nå?
Kampen om narrativet er med andre ord i gang, og bunnløs ærlig og kritisk selvrefleksjon har vel aldri vært en paradegren verken i ledende politiske eller militære besluttende organer: Vi fikk jo egentlig til det vi satte oss fore.
Eller gjorde vi det? Denne artikkelen har til hensikt å si litt mer om det internasjonale samfunnets prosjekt i Afghanistan: Hva var det egentlig FN, USA, NATO og hvem det nå var forsøkte å få til.
Som jeg klargjorde i min første artikkel bestod de militære operasjonene i Afghanistan av to selvstendige operasjoner: Operation Enduring Freedom (OEF) var den som startet i oktober 2001 og som hadde som sin primære hensikt å bekjempe Al-Qaida, men som også fjernet Talibanregimet. Flere NATO-land, deriblant Norge, deltok i OEF med styrkebidrag. Det folkerettslige grunnlaget for OEF var FN-paktens artikkel 52 om selvforsvar. Enkelte har reist spørsmål ved om selvforsvarsretten med utgangspunkt i artikkel 52 var relevant i denne sammenhengen siden den primært er laget for å tydeliggjøre staters rett til selvforsvar mot aggresjon utført av andre stater. Det er likevel relativt bred enighet blant folkerettseksperter om at angrepet på USA 11. september var av en størrelse og karakter som rettferdiggjorde det amerikanske synspunktet.
Unnskyld, Afghanistan. Vi sviktet dere.
Den andre operasjonen var den internasjonale sikkerhetsstyrken, ISAF, som ble opprettet i 2001/2002, basert på en serie sikkerhetsrådsresolusjoner og ikke minst på en invitasjon fra afghanske myndigheter representert ved regjeringen ledet av Hamid Karzai. Mens OEF skulle røyke ut eksisterende og mulige terrorister tilhørende Al-Qaida og deres venner, skulle ISAF bistå den afghanske regjeringen med å bedre sikkerheten i og å utvikle landet. OEF var ledet av USA, og ble i all hovedsak gjennomført av amerikanske styrker, mens ISAF hadde et solid mandat fra FN som hadde bedt NATO om å lede oppdraget. Begge operasjonene opererte parallelt gjennom det meste av perioden frem til 2014, men ISAF ble etter hvert den klart største.
Det var på det meste mer enn 40 nasjoner med mer enn 100 000 soldater som deltok i ISAF-operasjonen. For Norges del tok engasjementet i Afghanistan virkelig av høsten 2005 da vi overtok ansvaret for å lede det det såkalte «Provincial Reconstruction Team», PRT, i Meymaneh som er hovedstaden i Faryab-provinsen i det nordvestlige hjørnet av Afghanistan. Når det nå fra flere hold vises til at den opprinnelige årsaken til engasjementet i Afghanistan var terroristbekjempelse kan det være instruktivt å se på bakgrunnen og begrunnelsen det norske bidraget til Faryab-provinsen og hvordan Norge gjennomføre dette oppdraget. Dette hadde, som vi skal se, i svært liten grad noe med slik bekjempelse å gjøre.
For det første: Hvorfor fant Norge ut at det var en god ide å overta lederansvaret for en internasjonal militær avdeling i en ganske fjern provins i Afghanistan? Norge var jo allerede en del av ISAF-styrken og hadde valgt å stille militære ressurser til rådighet for NATO i Afghanistan. Årsaken til at Norge aksepterte oppdraget i Faryab var todelt. Den første var at det var et betydelig press fra NATO og ikke minst USA for å få medlemslandene til å tre inn i den planen som NATO og ISAF hadde lagt for å utvide ISAFs virkeområde fra noen få sentrale områder til etter hvert å være tilstede i de fleste afghanske provinser. Det ville bli oppfattet som svært umusikalsk blant våre nærmeste allierte om ikke Norge stilte seg velvillig til å bidra.
Det andre var at et substansielt bidrag i Afghanistan ville bidra til at det norske forsvaret kunne høste svært verdifulle erfaringer fra slike operasjoner, erfaringer som ville være nyttige ved eventuelle senere deltagelse i internasjonale operasjoner. Det var, tross alt, ikke så lenge siden krigene på Balkan, og denne typen bruk av militærmakt var så definitivt i tiden. Det norske Forsvaret ville imidlertid helst til Kabul, Faryab var langt borte, og sikkerhets- og forsyningssituasjonen ble oppfattet som krevende. Så hadde det seg slik at britene allerede hadde opprettet et PRT i Meymaneh, provinshovedstaden i Faryab, hvor det også var sendt et 20-talls norske soldater og offiserer. Britene ønsket å trekke seg ut for å kraftsamle sitt bidrag til sør-Afghanistan og var på utkikk etter noen som kunne overta. Lang historie kort, Norge rakk opp hånda og fikk tilslaget.
Ble det gjort grundige analyser av hva Norge så for seg å få til i Faryab forut for bidraget? I svært liten grad. Saken ble debattert i Stortinget ved to anledninger vinteren og våren 2005, men, utover at enkelte stortingsrepresentanter mente at det var fint at Norge kunne ta et slikt ansvar var debatten nærmest kjemisk fri for forhold som risikovurderinger, mulighetsrom, målsettinger og hva det eventuelt ville kreve av ressurser. Det finnes heller ikke belegg i andre kilder som indikerer at det i noen vesentlig grad ble gjort slike vurderinger hverken i Forsvarsdepartementet eller i Forsvarets ledelse. Det var betydelig oppmerksomhet rundt sikkerhets- og logistikkutfordringene, men svært lite om oppdragets innhold. Det ble med andre ord i svært stor grad overlatt til den lokale norske ledelsen i PRT-et å vurdere hva deres oppdrag var.
Så hva gjorde Norge da vi kom dit? Den første perioden ble først og fremst brukt til kartlegging: Hva er maktstrukturene, hvem bør eller kan vi samarbeide med og hvilke problemstillinger er de viktigste i dette området. PRT-et fungerte som et fremskutt etterretningselement for den sentrale ISAF-ledelsen. Etter hvert som PRT-et fikk flere ressurser utvidet oppgavene seg til et nært samarbeid med provinsledelsen, samarbeid med og etter hvert opptrening av afghanske sikkerhetsstyrker og deltagelse i ganske skarpe oppdrag for å bekjempe opprørere (Taliban og grupper som støttet dem). I PRT-et var det også en rekke sivile bidragsytere som for alle praktiske formål drev med forskjellige typer hjelp og støtte til afghanske myndigheter og det afghanske sivile samfunnet.
I erkjennelsen av at det norske bidraget manglet en overordnet strategi ble det etter hvert klart for mange at det ville være hensiktsmessig med en tydeliggjøring av hva som var Norges målsettinger i Faryab. Dette resulterte i den såkalte Faryabstrategien som ble utgitt sommeren 2009. Faryabstrategien var i all hovedsak en opplisting av gode formål som Norge ønsket å støtte: Utdanning, kriminalreform, økonomisk utvikling og kvinners rettigheter for å nevne noen, men den ga ingen konkrete målsettinger eller foreskrev på noen måte hvordan de gode intensjonene skulle oppnås.
Norge brukte i perioden fra 2005 til 2012, betydelige ressurser på å støtte og trene afghanske sikkerhetsstyrker, bekjempe Taliban og andre opprørere og ikke minst på klassisk u-hjelp. Terroristbekjempelse, altså bekjempelse av Al-Qaida, figurerte aldri som en del av begrunnelsen for eller var en del av gjennomføringen av de norske operasjonene i Faryab, og var det vel heller ikke for ISAF.
Snarere var det slik at det fantes en erkjennelse på politisk og militært nivå at måten å forhindre at Afghanistan igjen skulle bli et fristed for trening av terrorister, og dermed kjernen i ISAFs oppdrag, var ensbetydende med en stabilisering og utvikling av det afghanske sivilsamfunnet. Jeg deltok selv på en rekke møter i flere av ISAFs hovedkvarter hvor det ble diskutert ting som infrastrukturprosjekter, støtte til valgprosessen, utvikling av skolesystemet, utvikling av helsesektoren og kriminalreform for å nevne noen. Selvfølgelig var det i ISAF også betydelig oppmerksomhet rundt sikkerhetsspørsmål, herunder tiltak for å redusere innflytelsen til ymse opprørere. Men, det må altså trekkes et nokså klart skille mellom lokale opprørere som Taliban, og internasjonale terrorister med tilhørighet til Al-Qaida.
Det kan derfor med betydelig styrke hevdes at selv om bekjempelse av en terrororganisasjon, Al-Qaida, var den utløsende årsaken til det amerikanske angrepet 7. oktober 2001, så var ISAFs og norske bidraget til Faryab først og fremst begrunnet i og ble gjennomført som et demokratiserings- og nasjonsbyggingsprosjekt. Det fremstår derfor noe underlig at mange nå peker på den utløsende årsaken, terroristbekjempelse, som utgangspunkt for vurdering av suksess når det internasjonale samfunnets og ISAFs operasjoner og aktiviteter inngripen i Afghanistan dreide seg om helt andre ting.
Det er i disse dager åpenbart at nasjonsbyggingsprosjektet slo feil, og tilløpet til et afghansk demokrati ligger i ruiner. Det lot seg ikke gjøre, eller sagt på en annen måte, NATO, FN og hvem det nå var, fikk det i hvert fall ikke til. For ganske mange afghanere var nok også vestens ideer om en kraftfull sentralmakt, demokratiske institusjoner og universelle menneskerettigheter ganske fremmede. Det er, som mange med en viss rett har påpekt, ikke slik Afghanistan kan styres. Det kan derfor være greit å minne om at det ikke bare er utlendinger som har oppdaget at Afghanistan kan være vanskelig å regjere.
Dette er noe som de fleste, om ikke alle afghanske herskere og ledere også har erfart, helt siden Afghanistan ble samlet til noe som lignet en stat mot slutten av 1700-tallet. Den afghanske herskeren som kanskje i størst grad evnet å utvikle en sentralstyrt stat var den såkalte jern-emiren Abdur Rahman Kahn som regjerte mellom 1880- 1901. Rahman holdt britene på passe avstand, men regjerte likevel i en slags forståelse med og mottok økonomisk støtte fra dem.
Britene var ganske fornøyde med det, deres hodepine var først og fremst å forhindre at den russiske tsaren fikk appetitt på å utvide sitt imperium sørover, det som historien kaller «the Great Game». Rahman videreutviklet og opprettholdt noe som lignet på en vellykket sentralmakt. Han evnet, som få andre, å balansere spenningene mellom periferi og sentrum og mellom forskjellige konkurrerende grupper. Men jernemiren var brutal, hans bruk av hard makt var omfattende og undertrykkende, og hans relativt sterke stat fragmenterte delvis utover 1900-tallet. Spenningen mellom periferi og sentrum og mellom føderasjoner, klaner og folkegrupper er kanskje det mest stabile trekket ved afghansk historie. Dessuten er ikke afghanere overvettes glad i å bli styrt utenfra, en egenskap de forøvrig deler med ganske mange av verdens nasjoner.
Men altså, nå når Taliban kjører triumferende rundt i amerikanske militærkjøretøy i afghanske byer, er det likevel mulig å peke på noen positive effekter av det internasjonale samfunnets involvering i Afghanistan i de siste 20 år? Jeg vil peke på tre slike områder: Utdannelse, økonomi og helse. Det kanskje mest innlysende området er at det internasjonale samfunnets nærvær, også med militærmakt, muliggjorde at langt flere afghanere fikk tilgang til en grunnleggende utdannelse: De lærte å lese og skrive. En kort anekdote kan illustrere dette poenget. Artikkelforfatteren var i 2008 på besøk til en grensepolitiavdeling i grensebyen Hayraton på grensen mot Uzbekistan.
Avdelingssjefen, en meget hyggelig oberstløytnant, fortalte at i hans avdeling var det to som var utdannet av ca 180 soldater. Utdannet betydde i denne sammenheng at de - to av 180 - kunne lese og skrive. Analfabetismen var (og er fremdeles) svært utbredt i Afghanistan, særlig på landsbygda og blant jenter, men langt flere fikk gå på skole etter 2001/2. Endringen var spesielt stor for jentene. Dette kunne observeres: Jentene hadde skoleuniform, svart drakt og hvit hijab. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sett tilsynelatende svært glade jenter på vei til skolen.
I forlengelsen av at mange flere fikk tilgang til grunnleggende utdannelse har det vært etablert en rekke høyere utdannelsesinstitusjoner, universiteter og andre skoler, hvor mange afghanere har gjennomført en høyere utdannelse. Det generelle utdanningsnivået i Afghanistan er derfor langt høyere nå enn det var i perioden 1996-2001. Det er derfor et berettiget håp om at lese- og skrivekyndighet og en generelt mer utdannet klasse av unge afghanere kan bidra til at den svært konservative, og i islamsk sammenheng ganske spesielle versjonen av Islam som praktiseres av Taliban, blir utfordret og kan få et betydelig mildere uttrykk enn ved siste forsøk.
Det internasjonale samfunnets tilstedeværelse muliggjorde også en betydelig økonomisk aktivitet som ble svært synlig i de større byene. Som flere kommentatorer har påpekt så har det foregått en omfattende byggeaktivitet i de større byene: Det har blitt bygd boliger, veier og butikker. Selv om den underliggende korrupsjonen var betydelig og svært mye penger ble stukket inn i private lommer, har mange afghanere hatt en jobb og en inntekt. Afghanistan under det forrige Talibanstyret var, for å si det mildt, på ingen måte preget av økonomisk oppsving.
Krigen som aldri tar slutt
Helsetjenester har også blitt noe mer tilgjengelig, i hvert fall i byene og blant annet har barnedødeligheten blitt redusert. I Mazar-e-Sharif ble det for eksempel bygget et nytt sykehus, støttet av tyske bistandsmidler, og det norske PRT-et i Meymaneh hadde i mange år et prosjekt gående for støtte til sykehuset der. Det er nok dessverre likevel slik, at for de fleste afghanere så har tilgangen til helsetjenester vært svært vanskelig også de siste 20 år.
Dessverre er de fleste ting forgjengelig, og slik er det nok også med de områdene hvor det vestlige nærværets påvirkning og innsats har vært et gode. Det er i skrivende stund svært vanskelig å forutse hvordan utdanning, utvikling av infrastruktur og forbedring av helsevesenet vil bli i tiden fremover. Mange av de, tross alt, positive effektene av den vestlige tilstedeværelsen viste seg å være avhengig av nettopp, en kontinuerlig tilstedeværelse. Når NATO og andre trakk seg ut har det vært vanskelig å videreføre skolen eller sykehuset uten ekstern støtte. Og, som ble tydelig gjennom sommeren og frem til Kabuls fall, den afghanske hæren forvitret raskt uten ekstern støtte. Til det siste er det vel også det å bemerke at den afghanske hæren heller ikke fikk mye støtte fra sine egne politiske, og antagelig militære ledere.
Men selv om det er noen påviselige positive effekter av det internasjonale samfunnets tilstedeværelse i Afghanistan er det ikke mulig å kalle dette en suksess. Motstanderen gjennom mange år kjører tross alt rundt i amerikanske militære kjøretøy over nær sagt hele Afghanistan, og det er liten tvil om at det er de som sitter på den reelle makten.
Det skrives for tiden mye bra om årsakene til at det gikk så galt, jeg har pekt på noen i den forrige artikkelen i Trønderdebatt. Selv om terroristbekjempelse var den utløsende årsaken til engasjementet i Afghanistan, så er det åpenbart at det, med utvidelsen av ISAFs virkeområde i 2003, ble til et nasjonsbyggings- og demokratiseringsprosjekt. Det er i dette lys ettertiden må vurdere det internasjonale samfunnets, FNs og NATOs inngripen i Afghanistan.