Russlands angrepskrig mot Ukraina går sin gang, på en måte som få hadde forutsett: Lite tyder på at Russland har nådd noen av sine strategiske mål, de russiske styrkene lider vesentlige tap, mens ukrainerne yter en motstand som så langt har overgått hva de fleste av oss vel trodde var mulig. Vesten trapper opp sin respons i form av stadig hardere sanksjoner og våpenleveranser til Ukraina. Hva kan vi si om hva som venter oss fremover, og hvordan kan vi forberede oss?

Aller først: Det finnes ingen «forhandlingsløsning» i denne krigen, om det med dette menes en situasjon der Russland og Ukraina kommer til en avtale – og uten at den ukrainske siden står med ryggen mot veggen uten mulighet til å avvise et russisk diktat. Russland har gjort det klart, og fastholder daglig med bare betydningsløse variasjoner, at krigen fortsetter til de har full fysisk kontroll over Ukraina. Deretter skal Ukraina «demilitariseres», «denazifiseres», og «forbryterne» skal stilles for retten.

Dette er krav som går langt forbi hva noen legitim ukrainsk regjering vil gå med på: For at dette programmet kan gjennomføres, må Ukraina ha kapitulert og gitt avkall på enhver reell selvstendighet. Ukraina ville bli et nytt Hviterussland. Man kan tenke seg at Russland vil tvinge fram et slikt resultat – men «forhandlinger» i en slik situasjon vil altså bety noe ganske annet enn det som normalt menes når det snakkes om en «diplomatisk løsning».

Det som foregår av «forhandlinger» mellom Russland og Ukraina, er fra begge parter et spill for galleriet. Russland legger ikke engang skjul på at så er tilfellet. Dette fremgår f.eks. av det russiske retoriske utgangspunktet, f.eks. slik det ble fremført av utenriksminister Lavrov 10. mars: Russland har i det hele tatt ikke angrepet Ukraina. Hvordan kan man forhandle om en løsning på en krig som overhodet ikke finner sted? Vi så det samme før angrepet: Russland – og diverse stemmer også her hjemme – insisterte på en «implementering» av Minsk 2-avtalen. Men ifølge denne avtalen skulle alle fremmede tropper og alt fremmed militært utstyr trekkes ut. Men hvordan skulle det kunne skje, all den stund Russland benektet at landet var involvert i konflikten?

Ukraina på sin side antyder «tilbud» som de uten noen som helst risiko kan fremsette, som fleksibilitet om fremtidig Nato-medlemskap og diskusjoner om Donbass, kanskje også om Krim. Dette kan de gjøre i trygg forvissning om at det ikke er (og aldri har vært) dette det dreier seg om for Russland. Russlands mål er ganske enkelt full kontroll over Ukraina, slik landet har over Hviterussland. Noen reelle forhandlinger om en «løsning» foregår derfor ikke, og de kan ikke foregå. Likevel vil ingen av partene bryte «forhandlingene», for da har den andre parten straks et diplomatisk kort som kan spilles ut når det fremstår hensiktsmessig.

Den brutale sannheten er derfor at dette en krig der «løsningen» er militær. Det eneste alternativet måtte være at Russland gir opp, men det vil først skje etter et regimeskifte i Moskva. Om vi med «løsning» mener en situasjon der krigen har tatt slutt og ukrainerne lever i fred og frihet, er det bare det siste alternativet som gjelder. Så lenge Putin sitter ved makten, vil Russland ikke gi avkall på sine krav og åpne for reelle forhandlinger med utgangspunkt i at Ukraina skal beholde sin status som uavhengig stat.

Dermed vil alle parter – Russland selv, Ukraina og vi i Vesten – måtte forberede seg på å leve i den overordnede konfliktsituasjonen vi ser i dag, i overskuelig fremtid. Ikke bare det: Vi vil bli konfrontert med en stadig mer brutal virkelighet. For Russland finnes det nå nemlig bare én militær strategi – mere og kraftigere våpen, flere soldater, og en stadig mer hensynsløs krigføring. Og vi har sett dette før: Russland «vant» i Tsjetsjenia først etter at hovedstaden Groznyj var lagt i grus, og for å opprettholde «seieren» innsatte de voldsmannen Ramzan Kadyrov som statsleder.

Etter de to krigene i Tsjetsjenia fikk vi nye påminnelser om hva russisk krigføring innebærer, først i Georgia i 2008, og senere i Syria. Vi har sett det gjennom statsstøttede russiske leiesoldater i Libya og andre afrikanske land. Ingenting tyder på at Putin og hans medsammensvorne tillegger menneskeliv eller andre humanitære verdier noen som helst vekt. Det er kun motmakt som kan stoppe Russland fra å føre samme type krig i Ukraina. Det samme gjelder for øvrig forhandlinger om humanitære korridorer. I den grad Russland måtte gå med på å opprette slike (og så respektere dem), vil det være av alle andre grunner enn de humanitære.

Parallelt med en stadig mer brutal krigføring vil vi oppleve en russisk retorikk som fortsetter å eskalere – stadig mer tøylesløs, stadig mer truende. De vil være en retorikk som gjør det uinteressant å diskutere i hvilken grad den har sannhetsgehalt – sannhet har på russisk side allerede mistet enhver betydning. Retorikkens eneste hensikt vil være å fremkalle en effekt hos mottakeren. Hjemme i Russland vil det, selvsagt, dreie seg om å appellere til følelser som kan styrke oppslutningen om krigen i Ukraina, og tilsvarende undergrave legitimiteten til de som våger å tale makthaverne imot. Overfor omverdenen vil retorikken ha ett overordnet formål: Skape frykt, og slik forsøke å legge grunnen for vestlig ettergivenhet.

Frykten rammer alle, beslutningstakere så vel som resten av befolkningene i Ukraina og Europa (og USA og andre land, om enn trolig i mindre grad: Geografisk avstand betyr noe). Det ultimate fryktvåpenet er trusselen om å sette inn atomvåpen. Det Putin og hans klikk ønsker er lett å gjennomskue. Gjennom dulgte hentydninger om at de strategiske styrkene er satt i høynet beredskap, eller at «alle midler» vil bli tatt i bruk for å nå Russlands mål, eller gjennom påstander om at det er Russland som er utsatt for trusler om å bli rammet av atomvåpen eller andre masseødeleggelsesvåpen og derfor forbeholder seg retten til å reagere, vil Putin oppnå én eneste ting – skremme Vesten fra å gi effektiv støtte til Ukraina i form av militært materiell og stadig mer omfattende sanksjoner.

Dette er en trussel som Vesten ikke må gi etter for. I det øyeblikk Putin opplever at Vesten lar seg skremme av muligheten av at Russland vil ta i bruk atomvåpen, er effekten oppnådd, og vi vil være er i ferd med tape kampen. Det gjelder den militære krigen i Ukraina, men også den langsiktige dragkampen om Europas fremtid. Og dessuten: Risikoen for at atomvåpen faktisk blir tatt i bruk, vil ha økt. Hvorfor? Jo, fordi det eneste effektive svaret på en trussel om å bruke atomvåpen er å gjøre det klart at slik bruk vil møtes med ødeleggende mottiltak.

Dette må være USAs og Vestens krystallklare budskap. Grunntrekkene i denne mekanismen har vi levd med siden terrorbalansen oppsto i 1950-årene: Bevisstheten på begge sider om at førstebruk av atomvåpen vil ha ødeleggende konsekvenser og kan ende med nasjonalt og personlig selvmord.

For hva ville skje om Putin opplever at det å true med atomvåpen faktisk fører til vestlig ettergivenhet? Jo – han ville gjenta trusselen ved neste korsvei, og det helt uavhengig av hva som videre skjer i Ukraina. Porten vil være åpnet for å true med atomvåpen til å oppnå et hvilket som helst mål, for eksempel overfor en nabostat som Norge. Og enda mer alvorlig: I en desperat militær situasjon ville han kunne bli fristet til å bruke atomvåpen – i den tro at Vesten ikke ville svare. På dette tidspunktet ville den opprinnelige terrorbalansen ha gått i stykker. Resultatet ville altså bli økt risiko for atomkrig, i tillegg til at Putin ville nå fram med hva som måtte være hans langsiktige planer om en utvidelse av Russlands maktsfære.

Så hva må vi innstille oss på? Jo, i overskuelig fremtid å leve med frykten, fortvilelsen og raseriet. Og hva må vi gjøre? Støtte Ukraina på alle måter vi kan, og vi må ikke gi etter for Putins trusler. Dette gjelder beslutningstakere i Norge, Nato og USA (Ukrainerne kommer neppe til å gi etter – de vet at det har de ingen ting å tjene på). Vesten må for eksempel ikke la seg true til å sette en øvre grense når det gjelder omfanget av våpenleveranser til Ukraina. Putin kan heller ikke gis vetorett over hva slags våpen som blir levert (med unntak, selvsagt, av masseødeleggelsesvåpen). Men det gjelder også alle oss andre i vår daglige refleksjon over situasjonen vi er inne i. Vår forpliktelse overfor Ukraina faller sammen med vår egeninteresse.

Men også andre grupper utover beslutningstakerne vil ha et utvidet ansvar. Det gjelder media, som bør høyne bevisstheten om at Putins skumlerier og trusler er konstruert for å bli fanget opp og spredt til så mange som mulig. Russisk retorikk skal selvsagt ikke forties, men den kan bli analysert, forklart og formidlet på en måte som gjør at den ikke så lett får sin tilsiktede virkning. Det gjelder også forskere og andre ekspertkommentatorer – en gruppe som i utgangspunktet burde ha særlige forutsetninger for å avkle Putins retoriske spill.

Et aktuelt eksempel: For noen dager siden kom Putin med en uttalelse der han sammenlignet Vestens økonomiske sanksjoner med en «krigserklæring». Hvordan reagerte så media og også flere av ekspertkommentatorene? Jo, ved å henge seg opp i selve ordet «krigserklæring» og understreke at dette innebar en ytterligere opptrapping av den russiske retorikken. Hvorfor kunne de ikke heller lagt vekt på det opplagte – nemlig at utsagnet bekrefter at sanksjonene svir; de svir faktisk så kraftig at effekten kan sammenlignes med virkningen av krig? Var det noe i Putins ordvalg som innebar en trussel om en eller annen form for gjengjeldelse? Nei. Det Putin gjorde, var å bekrefte Russlands svakhet og Vestens overveldende økonomiske makt.

Ved samme anledning erklærte Putin at en Nato-håndhevet flyforbudssone over Ukraina ville innebære at Nato-fly tok av fra baser utenfor Ukraina, og at dette ville bety at landene som deltok i en slik operasjon, ville være i væpnet konflikt med Russland. Også dette ble straks slått opp, og kommentert, som en dramatisk nyhet. Men Putin sa jo bare det opplagte, og det samme som Nato-generalsekretær Stoltenberg, nemlig at Nato, dessverre, ikke kan etterkomme dette ønsket fra Ukraina, for det ville innebære krig med Russland. Verken media eller de fleste kommentatorer så ut til å fange opp denne enkle sammenhengen. La oss ikke ubevisst bli brikker i Putins spill.

Vi legger til grunn at Putin er rasjonell, at han vurderer kostnad mot nytte – men han har en forvrengt forestilling om virkeligheten. Han angrep Ukraina dels fordi han forventet en rask seier, dels fordi han ikke trodde Vesten ville ha vilje til, og heller ikke få tid til, å samle seg om effektive mottiltak. Han feilet, men handlet rasjonelt ut fra de forutsetningene han trodde forelå. Han handler fortsatt rasjonelt – innenfor sitt verdensbilde og verdisyn.

Uansett er det bare om vi legger dette til grunn, at vi selv kan finne meningsfulle svar på Putins handlinger. Men vi må ikke nøye oss med å svare på hans utfall. Vesten må agere, ikke bare reagere. Vi må da basere oss på det vi mener å forstå av Putins perverterte, men i seg selv rasjonelle, univers.

En forkortet versjon av denne teksten sto publisert i VG 16. mars.