Hva vil vi egentlig ha – et folkedemokrati eller et aksjonistdemokrati?

Turid Hatling Finne, Partner PKOM AS.

Turid Hatling Finne, Partner PKOM AS.

Av

At nye lover ikke kan ha tilbakevirkende kraft er et viktig prinsipp, men det utfordres av aksjonistdemokratiet når aksjonister krever reversering av tillatelser fattet på gjeldende lover. Vil vi egentlig ha det sånn? spør artikkelforfatteren.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Som prosjektleder for 200-årsfeiringa av Grunnlovens far – Georg Sverdrup – på hans heimplass i Nærøysund, var det umulig ikke å kjenne den nasjonale takknemligheten for folkedemokratiet. Den 17. mai 2014 var folkets feiring av folkedemokratiet og det Sverdrup utrettet på Eidsvoll i 1814.

Med nyvunnet plass i FNs Sikkerhetsråd, framhever vi fortsatt vårt eget demokrati som forbilde for resten av verden. Men også 200 år gamle demokratier settes på prøve av ny teknologi.

Sosiale medier er blitt et effektivt redskap for dem som ønsker å mobilisere folkemassene til kamp for enkeltsaker. Emneknagger som #metoo og #blacklivesmatters har satt viktige temaer på dagsorden for en hel verden.

Mens redaksjonelle medier tradisjonelt har hatt rollen som demokratiets vaktbikkjer, kan folk flest ta i bruk sosiale medier for å endre samfunnet: Twitter sprer informasjon som ild i tørt gress, mens YouTube mobiliserer massene. I løpet av timer kan helt nye, og mektige aksjonsgrupper, oppstå på Facebook.

Sosiale medier er i liten grad underlagt redaksjonell kontroll. Det gir mennesker en ny måte å ytre seg på. Samtidig gir det også stort spillerom til å spre informasjon uten særlig sannhetskontroll. Aksjonsdemokratiet utspiller seg ofte i digitale ekkokamre, der motstemmene kvier seg for å delta. Det skal adskillig ryggrad til å forsøke å nyansere debatten i slike ekkokamre hvor tilhengernes makt er overveldende, og karakterdrap skjer uten at noen blunker.

Dette nye aksjonsdemokratiet bryr seg sjelden om helhetlig politikk, men om bestemte saker eller prosjekter. Enkeltsaker er mindre komplisert og forpliktende enn vanlig politisk virksomhet, og appellerer særlig sterkt til unge mennesker. Aksjonistdemokratiet vinner gjerne sine tilhengere ved bruk av følelser og sterke virkemidler, framfor fakta og argumenter.

Aksjonistdemokratiet synes å bre om seg, kanskje inspirert av oppmerksomheten som man ser #metoo og #bompenger vekker. Sosiale medier-grupper etableres stadig oftere for å protestere lokalt også. Det siste året har Facebook-grupper som Nei til vindindustri i Nærøysund kommune og La Digerholmen leve dukket opp som protestbevegelser mot lovlig vedtatte utbyggingssaker i Nærøysund. De aksjonistiske omkampene har potensial til å undergrave tilliten til nettopp det demokratiet vi ellers smykker oss med: Transparente, langsomme planprosesser med lov- og forskriftsregulerte krav til analyser og dokumentasjon fra utbygger, og som sikrer innbyggerne innsyn og medbestemmelsesrett..

Det er legitimt å protestere mot urettferdighet og ytre seg mot beslutninger en er uenig i. Men det framvoksende aksjonsdemokratiet roper stadig høyere og oftere med en forventing om at gyldige vedtak og etablerte demokratiske prinsipper skal settes til side – om bare mange nok følger Facebook-gruppa. Medlemsmassen i Nei til vindindustri i Nærøysund kommune tilsvarer om lag 20 prosent av kommunens innbyggertall, selv om langt fra alle medlemmene hører til i kommunen.

Vedtatt vindkraftutbygging i Nærøysund skaper naturlig nok motstand. Høylydte advarsler om naturødeleggelsene som utbyggingen vil medføre, kan nok i mange tilfeller være ekte følelser. Men jeg syns synd på de politikerne, bedriftslederne og privatpersonene som har forholdt seg til lovlige, offentlige prosesser og som blir skyteskiver for «aksjonsdemokratene». I Nærøysund er skytset blant annet rettet mot en politiker som fortsatt ikke har deltatt i behandlingen av vindkraftutbygginga, men som har giftet seg inn i en grunneier-familie.

Jeg mistenker at aksjonsdemokratiet også har tiltrekningskraft på personer som er mer opptatt av støyen, enn av selve saken. På Haramsøya måtte lokalbefolkninga tidligere i sommer organisere døgnvakt for å unngå at personer utenfra skulle gjøre hærverk på anleggsmaskinene, som de lokale aksjonistene protesterer mot på lovlig vis.

Det er i tider som dette at vi må holde fanen høyt, etter Georg Sverdrup og hans forbundsfeller på Eidsvoll. I mer enn 200 år har folkedemokratiet fungert ved at våre folkevalgte utøver sin myndighet gjennom å lage lover som gjelder for alle. Et viktig prinsipp er at nye lover ikke kan ha tilbakevirkende kraft. Aksjonistdemokratiet utfordrer dette viktige prinsippet, når de krever reversering av tillatelser fattet på gjeldende lover.

Vil vi egentlig ha det sånn?

Hvis du holdt fartsgrensen da du passerte fotoboksen i går, ville du akseptert en bot for denne kjøringen om fartsgrensen ble satt ned i dag?

Turid Hatling Finne, Partner PKOM AS

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken