Gå til sidens hovedinnhold

Hvem eier samisk immateriell kulturarv?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hvem eier arven fra våre forfedre og hvem kan selge koftekopierte plagg? Kan man kopiere duodjiprodukter? Er det akseptabelt at samiske historier og fortellertradisjoner blir brukt av hvem det måtte være, og hvem kan bruke joik og til hva? Disse spørsmålene skal Sametingets plenum debattere denne uken.

Etikk rundt samisk kultur og ulike aspekter ved kulturell appropriering har blitt debattert i mediebildet den senere tiden. Søkelys på disse spørsmålene setter denne tematikken på dagsorden, og er med på å løfte frem synspunkter og innfallsvinkler som er viktige for nyansene i sentrale samiske spørsmål.

Den samiske immaterielle kulturarven, eller levende tradisjoner og tradisjonell kunnskap som overføres mellom personer, er verdifull fordi den er et viktig grunnlag for den kulturelle samiske identiteten i dag. Urettmessig tilegning av samisk kultur eller kulturell misappropriasjon, har lenge vært en utfordring i Sápmi. Med urettmessig tilegnet kulturelt eierskap menes den situasjonen der en utenforstående aktør tar deler av samisk kulturarv eller tradisjonskunnskap uten å spørre, og utnytter det eksempelvis i forretningsmessig eller kunstnerisk øyemed

Vi bærer en arv av tradisjoner. Vi har tilegnet oss en kompetanse og en unik kunnskap som har gått i arv gjennom generasjoner. Man har lært av forfedrene om tradisjoner og kulturarv, om et eierskap som er tilegnet med en forståelse at dette er vår kollektive kulturarv.

Fenomenet kulturell misappropriasjon knyttes først og fremst til immateriell kulturarv. I urfolks sammenheng skjer det ved at eksterne, ikke-samiske aktører, tar det for gitt at det som er urfolkenes immaterielle eiendom og kulturelle ressurser, at det er noe som fritt kan anvendes til allmenn bruk. Denne tankegangen medfører at urfolks immaterielle eiendom ansees som en ressurssamling som fritt kan utvinnes eller benyttes på tilsvarende måte som skog og andre naturressurser.

Det som har vært utfordrende lenge er at det finnes ingen muligheter å hindre eller stoppe ulovlig kopiering eller plagiering.

Samisk språk, duodji, navn, musikktradisjoner, fortellinger og historie kopieres og samiske kulturelementer har i lang tid blitt appropriert for å gi økt markedsverdi og oppmerksomhet til forskjellige varer og tjenester som ikke nødvendigvis har noen forbindelse med samene eller den samiske kulturen.

En av de tydeligste skadevirkningene på urettmessig bruk av den samiske kulturen er at utenforstående konstruerer en forestilling av hvordan samene er. Disse oppkonstruerte bildene viser ikke den virkeligheten som samer selv opplever, og det er utfordrende å måtte oppleve at fortidens negative stereotyper om samer lever i beste velgående. Samene vil selv fortelle sine egne historier og unngå historier som gjentar stereotypier og bekrefter forvrengte bilder og narrativer.

Det er vanskelig å akseptere og observere negative stereotype holdninger, og enda vanskeligere er det å korrigere disse stereotypiene. Dette er en type rasisme som er spesielt skadelig for barn og unge, og kan på det verste lede til mobbing og hets og medføre at enkeltpersoner helst unngår å bruke kulturelle elementer, samt begynner å skjule sin identitet. Dette var vanlig metode under fornorskningstiden. En tid som burde vært over for lenge siden.

Hvorfor og hvordan skal samene beskytte sine kulturelle uttrykk? En måte å gjøre dette på er etiske retningslinjer, og Sametinget har etablert et samarbeid med Tromsø kommune og reiselivsaktørene i området med prosjektet «Vahca». De nye retningslinjene i prosjektet «Vahca-veiviseren» er spesielt rettet mot turistnæringen i samiske områder.

Internasjonalt Samisk Film Institutt (ISFI) har nå publisert en «Pathfinder»- en egen veiviser rettet mot eksterne filmprodusenter som ønsker å lage filmer om og med samer. Det handler om respekt og det handler om inkludering samt tilgang, og hvordan eksterne filmprodusenter skal få forståelse og lærdom i å unngå stereotypier. Det er også et tilbud til den samiske befolkningen om å lære hvordan å forholde seg til eksterne filmprodusenter. Dette danner grunnlaget til bevisstheten om at historier ikke bare skal hentes fra den samiske kulturen, men at det må en fritt, forhåndsinformert samtykke til, og at det samiske samfunnet må få noe igjen for den innsatsen de legger i prosjekt.

Dette har ført til debatt om slike etiske retningslinjer begrenser kunstnerisk frihet. Samiske kunstnere opplever derimot at deres ytringsfrihet og kunstneriske frihet innskrenkes på grunn av manglende finansieringsmuligheter til kunstneriske prosjekter, gjerne i et større omfang. Derfor burde en slik debatt også fremheve manglende økonomisk handlingsrom som en viktig del av både ytringsfrihet og kunstnerisk frihet.

En fersk rapport fra svensk kulturanalyse bekrefter denne problemstillingen med å peke på at kunstnerisk frihet begrenses i statlige kunstfinansieringsordninger ved at de ikke klarer å integrere ulike perspektiv i det kunstneriske innholdet.

ISFIs «Pathfinder» reflekterer en internasjonal trend. Etiske retningslinjer for bruk av urfolks kultur og uttrykk for filmbransjen er også for lengst blitt publisert i Australia og i Canada.

Selv om etiske retningslinjer kan være en hensiktsmessig tilnærmingsmåte, er ikke det en fullstendig løsning. Det kan ikke tilby et juridisk vern, og vil bli mer som et tilbud basert på et moralsk ansvar, som det er frivillig å følge eller ikke.

Erkjennelsen av at samisk immateriell kulturarv er samiske ressurser og samisk kollektiv eiendom, danner et grunnlag som et rettsprinsipp. Fordi samisk immateriell kulturarv i tillegg har en kollektiv karakter, bør samiske politiske organer involveres i videreutviklingen av forvaltningen av kulturarven Det er derfor naturlig å tenke Sametingenes fellesorgan, Samisk parlamentarisk råd, som en hovedaktør i denne prosessen.

Å ta et klart politisk standpunkt til at samene selv eier sin immaterielle kulturarv er første steg i en lang prosess hvor målet er å utvikle en instans som kan utøve et aktivt beskyttelsesarbeid av den samiske immateriell kulturarv. Med andre ord noen som tar et juridisk ansvar for beskyttelse av den immaterielle samiske kulturarven.

Sametinget har i løpet av det siste året vurdert flere tilnærminger til beskyttelse av samisk immateriell kulturarv, gjennom et forprosjekt som har utredet forskjellige løsninger til denne problemstillingen. Forprosjektet «Immateriell kulturarv i Sápmi» har hatt en pragmatisk tilnærming til forskjellige aspekter ved kulturell appropriering. Man har tatt opp enkeltsaker og tilpasset en respons til hver enkel sak basert på kommunikasjon, samt sett på tilgjengelig lovgiving. Erfaringen så langt er at dette er en hensiktsmessig tilnærming til problemstillingen.

Intensjonen er å fortsette dette som et prosjekt, og å forsterke forankringen i Samisk parlamentarisk råd.

Sametinget skal behandle spørsmålet om eierskap til samisk immateriell i Sametingets plenum i Karasjok 15-18. juni, og jeg ser frem til innspill og debatt i denne saken.

Kommentarer til denne saken