«Dersom jeg har sett litt lengre enn andre, så har jeg gjort det ved å stå på kjempers skuldre», har Sir Isaac Newton uttalt. Denne tanken er fundamental for så å si alle faglige disipliner, enten det handler om idrett, økonomi eller jordbruk. Dagens praksiser bygger alltid på det våre forgjengere har funnet ut og oppnådd før oss.

Som minoritetspersoner og minoritetsaktivister er vi sterkt opptatt av at også vi og våre bevegelser har en fortid, og ikke minst våre egne kjemper som fortjener å bli sett, hørt og husket. Gjennom denne teksten vil vi forsøke å bidra til å løfte dette perspektivet, som altfor ofte blir oversett og bortglemt.

Glasstaket som repareres

Forfatter og poet Guro Sibeko uttalte i 2020 til Samora, i forbindelse med Black History Month Norway, at «Norskafrikanere kan [ ...] se ut til å leve i et historisk vakuum der representasjon og positive fortellinger nesten er fraværende». Ida Evita de Leon, leder for Black History Month Norway, som ble intervjuet i samme sak for Samora i 2020, sier at glasstaket norske minoriteter møter må knuses slik at de som lykkes også baner vei for oss andre. Ett av Norges problemer, slik Sibeko påpeker, er at glasstaket stadig repareres, og at sporene fra fortiden dermed viskes ut. Sibeko snakker om problemene som kommer ved å alltid være den første. Å være den første kan være ærefullt, men det betyr samtidig at ingen andre har gjort det før det deg, og at det ikke finnes noen kjemper man kan stå på skuldrene til.

Sibeko og de Leon snakker først og fremst om melaninrike personer, men vi ser en lignende tankegang når det også gjelder skeive. 2022 var et år der Pride-feiringen i Norge ble gjenstand for mye kritikk i media. Kritikken fokuserte ofte på at Pride har gått «for langt», og at feiringen ikke lenger først og fremst dreier seg om hvorvidt «homofili skal være forbudt eller om homofile skal få gifte seg». Transtematikk ble ofte løftet fram som noe nytt og problematisk.

Det finnes imidlertid god dokumentasjon på at det har levd kjønnsnormbrytende personer langt tilbake i historien over hele verden, også her i Norge. Ett eksempel er en samisk mann ved navn Carl som levde i Norge og Sverige på 1600-tallet, og som er blitt omtalt som en transmann. Denne historien blir usynliggjort og glemt, og transpersoner omtales som et nytt fenomen, på samme historieløse måte som når melaninrike personer blir fremstilt som nykomlinger i Norge. Glasstaket blir reparert gang på gang, og når glasstaket blir knust, opplever majoriteten det som like nytt, rart og skremmende hver gang.

Lytte for å forstå: Sosiale bevegelser, kunst og litteratur

Norsk antirasisme og skeiv aktivisme må forstås i lys av norsk historie og med referanse til norske pionerer. Hvis vi skal forstå hva Thomas Talawa Prestø (som, sammen med Tabanka Dance Ensemble, ga opphav til begrepet «melaninrik») mener med at norsk antirasisme er norsk – og ikke et konsept importert fra USA, slik noen påstår – er vi nødt til å kjenne til arbeidet melaninrike nordmenn har gjort før oss. Som Prestø selv, som gjennom sitt virke som scenekunster og offentlig stemme har utfordret innholdet i begrepet «etnisitet». Som John Ertzgaard, som i år 2000 var med å starte debatten omkring bruken av N-ordet, eller kulturgruppen Queendom, som i årevis har jobbet for inkludering og antirasisme gjennom scene og musikk.

Bøkene til Zeshan Shakar har potensial til å formidle opplevelser knyttet til klassespørsmål for flere generasjoner fremover, men for at det skal skje er vi avhengig av at hans opplevelser og referanser tas på alvor på sine egne premisser, og ikke ukritisk kategoriseres som «innvandrerlitteratur». Bøkene formidler norsk historie og samtid fra flere perspektiver samtidig, deriblant spørsmål rundt migrasjon, barn-forelder-relasjon, klassereise og ikke minst hvordan det er å vokse opp i et fleretnisk arbeiderklassehjem.

Mathilde Decaen Fossheim (kjent under artistnavnet Cvntess) er en åpen transkvinne som i tillegg til å være musiker også er grunnlegger av PKI, som i dag er Norges største organisasjon for transpersoner. Fossheims musikk og diktning løfter trans-perspektiver i en større politisk og sosial kontekst. Forfatteren Molly Øxnevad, også transkvinne, har blant annet utgitt romanen Feminin gange (2022). Romanen dreier seg om kjønnsinkongruens, men blottlegger brister og problemer ved det norske helsevesenet, et tema som angår langt flere enn bare transpersoner.

Den prisvinnende influenceren, performancekunstneren og aktivisten Zutana Hadaddeen er en melaninrik transkvinne som jobber for å løfte flere identitetsgrunnlag samtidig. Både Øxnevad, Fossheim og Hadaddeen fremhever nyansene i transpersoners liv og erfaringer som del av det større norske samfunnet.

Det er nettopp det kjempene våre gjør: De viser hvorfor minoritetsgruppers rettighetsbevegelser er og har vært relevante i Norge, og for hele Norge.

Tilgivelse og makt

Som del av det å anerkjenne historien er det også viktig å reflektere over hvordan vi skal forholde oss til den. Den østerrikske filosofen Jean Améry snakker om hvordan tanken om tilgivelse i for stor grad er fundert i majoritetssamfunnets ønsker. Améry hevder at tanken om forsoning og tilgivelse ikke er rimelig dersom handlingen man skal tilgi er for alvorlig, og han hevder at det ikke nødvendigvis skal være opp til de som ikke identifiserer seg med ofrene å avgjøre om man bør tilgi eller ikke.

Et relevant spørsmål i norsk sammenheng er om for eksempel norske transpersoner skal tilgi tvangssteriliseringen de ble utsatt for i statlig regi fram til 2016. Hvem kan egentlig bestemme hvordan transpersoner skal forholde seg til disse historiske overgrepene, bortsett fra de selv?

Om vi visker ut maktperspektivet i historiske forhold, visker vi også ut de synlige og usynlige merkene som avmakten har satt på de marginalisertes etterkommere (i vid forstand). Dersom det norske samfunnet ikke anerkjenner statlige overgrep mot minoritetsgrupper, er det umulig å skape reell forsoning mellom storsamfunnet og gruppene som ble utsatt. Dersom vi som samfunn ikke aksepterer at drapet på Benjamin Hermansen fortsatt er smertefullt til stede i mange nordmenns bevissthet, eller om vi ikke anerkjenner at Eugene Obiora og Arve Beheim Karlsen ble drept på rasistisk grunnlag, vil vi aldri klare å lære av historien, og således heller ikke forstå deres etterkommeres livsverden.

Som samfunn må vi ha med oss en historisk bevissthet, ikke bare når det gjelder majoritetsbefolkningen, men også når det gjelder minoritetsgrupper. Vi – melaninrike, skeive, samer, nasjonale minoriteter, funkiser, nevrodivergente og andre – dukket ikke opp fra løse luften. Vi har en fortid, vi også, med gode og vonde øyeblikk, og våre egne kjemper som har lagt, og fortsetter å legge, grunnlaget for nåtiden og fremtiden.