Gå til sidens hovedinnhold

Hvem har ansvar for Bergen Engines-salget? Ha'kke peiling!

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Regjeringen og embetsverket har surret til salget av Bergen Engines. Veldig. Men la ikke det forlede deg til å tro at saken er enkel. Grunnene til kaoset ligger i en forvaltningskultur med skylapper, fastlåste parlamentarisk sedvane og et nytt og komplisert regelverk fra lovgiver. Sektortyring på speed, og manglende sikkerhetskompetanse i nesten alle departementene bidrar også godt.

La oss for argumentasjonens late som jeg er en faglig kapasitet på forebyggende sikkerhet. (Slike finnes knapt utenfor sentralforvaltningen, med Nasjonal sikkerhetsmyndighet som klanens lille tilordnede hjem. De slipper ikke utenfor gjerde så ofte). Vi kan tenke at jeg har forsket på feltet en stund, jobbet tett med offentlige utredninger av feltets viktigste lovgivning, samt undervist på masternivå i krisehåndtering, med dens tverrsektorielle utfordringer og nasjonal beredskap. Hvis noen så kom til meg og spurte: Hvem har ansvar for å ivareta sikkerheten rundt salget av et selskap som Bergen Engines, så ville jeg ha et flott svar:

Ha'kke peiling!

Svaret fremstår kanskje oppsiktsvekkende. Men det er ærlig, og det er også utrolig nok riktig på et vis. Dette fordi svaret på spørsmålet er at ingen egentlig vet dette, utover at regjeringen samlet har ansvaret her. Det vet vi etter mandagens stortingshøring. At regjeringens svar på hvilken statsråd som har ansvaret for dette også i lengre perioder har vært 'ha'kke peiling' er jo noe mer oppsiktsvekkende. Merk dog at det også nok er identisk med opposisjonens svar. Men siden de ikke har ansvaret betyr det mindre.

Spørsmålet har ingen opplagt fasit fordi veien blir til via sektorene og departementenes in-fighting og sonderinger. Og det finnes ingen overdommer, utenom statsministeren som kan skjære gjennom når departementene ikke er enige om hvis ansvar en sak er. Strukturen som kunne koordinert dette effektivt finnes ikke, men skulle den finnes må den være overordnet departementene. Ettersom den skulle løse floker og avdømme det enkelte departements ansvar. Statsministerens kontor innehar slik myndighet. Men appetitten på å få konstitusjonelt saksansvar der har vært svært liten. Kanskje vi burde utrede et nasjonalt sikkerhetsråd slik man fikk i Storbritannia for om lag 10 år siden?

Per i dag er modellen at ett departement, justis (JD), gis i oppdrag å koordinere de andre horisontalt. Og man trenger liten befatning med den strenge silotenkningen i norsk forvaltning for å forstå at det kun er unntaksvis at ett departement klarer å diktere hva et annet skal foreta seg. Embetsverkene er lojale og rikker seg lite av velmente horisontale råd og vink. Det må vertikal styring ovenfra til. Får man ikke det blir det enten drakamp eller svarteper-spill departementene imellom avhengig om man ønsker, eller ikke ønsker, å få det konstitusjonelle ansvaret til sitt departement og statsråd. Og da kan saken lande ganske ulike steder i departementsfamilien, alt avhengig av prosessen.

La meg derfor kort vise en sammenhengende og plausibel argumentasjon for å posisjonere salget av Bergen Engines fem ulike steder i departementene. Vektlegger man eksportkontroll lander man i Utenriksdepartementet. Der sitter den fremste kompetansen på slikt, og deres utadrettede virksomhet taler for at saken hører hjemme der. Men et cirka like godt argument kan formes for tre-fire andre departementer. Dette er jo maritim aktivitet med verftsvirksomhet og skipsteknologi, klart det skal i Fiskeridelen av Næringsdepartementet? Som maritim nasjon har vi jo lenge holdt oss med et eget departement for maritim virksomhet bredt. Og om ikke der, så er Bergen Engines utvilsomt privat næringsvirksomhet, og objekter og virksomheter fra privat næringsliv skal jo meldes inn av næringsdepartementet? Saken er løst, eller? vent litt.

For du har et godt case for Forsvarsdepartementet (FD) også. Fordi det er Forsvarets virksomhet og bruk som gjør ellers ikke alt for interessant motorteknologi sensitiv. At lille Bergen Engines har utviklet noe som ville revolusjonere den russiske marine om det kom på avveie tror jeg lite på. Så da burde vel FD melde inn alle underleverandører som har leveranser inn til sensitiv forsvarsvirksomhet, slik som etterretningskipet Marjata?

Men et salg av en privateid bedrift er jo i all hovedsak ikke et militært anliggende. Det er jo en ren sivil transaksjon som foregår mellom sivile selskaper. Og hovedansvaret for beredskap og forebyggende sikkerhet i sivil sektor ligger i JD, inkludert et særskilt ansvar for koordinering på tvers av de øvrige sivile (innenriks) departementer? Så det må vel bli JD da, eller? Og der står vi i dag. 6 år etter at utredningsarbeidet for lovgrunnlaget til ny Lov om nasjonal sikkerhet ble påbegynt. 5 ulike svar som alle gir mening, og ingen som klarer å skjære gjennom.

Stortinget, anført av opposisjonen, kan bestyrte seg så mye de vil over elendigheten. Men det er de som lovgiver som i sin uvisdom tilskrev departementene retten til å peke ut funksjoner og objekter i egen sektor som skal innunder sikkerhetsloven. Det blir megen havre til bukkene i næringer som til dømes olje og kraft av en slik ordning. For båndene er tette, tidvis for tette, mellom departementene og næringslivet, som benytter sin rett til å drive lobby for best mulig driftsvilkår for sin virksomhet. De som tror det leder til høye utgifter til sikkerhetstiltak hjemlet i lovverk virksomhetene helst ville vært foruten, ja de trenger en akutt hjernetransplantasjon.

Dette er intet lite problem. For saken har vist at bakkanaler og informasjonsflyten ut av UD til Rolls Royce var betydelig. De er ikke akkurat noen gigant i norsk næringsliv. Forestill deg hva slags kontaktnettverk de store norske selskapene har inn mot de ulike aktuelle embetsverkene som kan påvirke deres drift, når Rolls Royce er så vidt godt i inngrep med departementenes indre prosesser. Dette er trolig helt lovlig, og fornuftig aktivitet fra næringslivet. Men når du kobler dette med den rettigheten departementene har til å peke ut hva som skal sikres i egen sektor, så ser man at man får en maktfaktor som driver sikkerhetsmyndighetene på defensiven.

Så hvor ligger løsningen for å få inn den gode sikkerhetskulturen som Gjørv-kommisjonen etterlyste, men aldri var i nærheten av å få etablert i offentlig sektor? Personlig har jeg nok gitt opp håpet om at regjeringen kan fikse problemet. Opposisjonen likeså. Sistnevnte har ikke foreslått noe som kunne tenkes å endre praksisen særlig. Makten i embetsverkene, og presset fra næringslivet utenfra er for sterkt til at departementene eller en regjering kan løse dette.

Men regjeringer – i flertall – ville ha en mulighet. For i politikken og et samlet storting ligger makten og nøkkelen. Dersom venstre-, høyresiden og sentrum meislet ut noen styringslinjer for sentral koordinering av sikkerhetsarbeidet på tvers av hele offentlig sektor så ville politikken kunne vinne over embetsverkene og særinteressene. Dette er dessverre også vrient å oppnå. Men startskuddet ville måtte være at Stortinget, med hele det politiske spekteret, utreder problemstillingen og skaffer seg et faktagrunnlag om problemet med ulike forslag til løsninger.

For hvis regjeringen eier utredningen, så kan du jo gjette hvem som i praksis utpeker medlemmene? Jepp, korrekt, departementene.

Kommentarer til denne saken