Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
La oss for et øyeblikk si at våre verste spådommer går i oppfyllelse, at oppdrettsnæringa om femti år pekes ut som hovedårsak for at økosystemet i fjorden kollapset. La oss si at uttaket av leppefisk satte naturens balanse såpass ut av spill, og at dette – i kombinasjon med utslippene av kjemikalier, spillfôr og avføring - gjorde så stor skade på mikroorganismer og dyreliv at hele fjordsystemet døde. Hvem sitter da med ansvaret? Hvem var det som ignorerte de faglige rådene fra Havforskningsinstituttet, Naturvernforbundet, Miljødirektoratet, NINA, og de lokale kystfiskerne? Hvem lot dette skje? Hvem skal da avkreves svar fra våre etterkommere, og erkjenne skyld? Hvem var det som – med åpne øyne – lot dette skje?
Oppdrettsnæringa har i flere tiår trenert omstillingen, og gjør fortsatt alt de kan for å bevare konkurransefortrinnet det er å dyrke laks i åpne merder. Det totale utslippet fra laksenæringa utgjorde i 2021 blant annet 605.000 tonn avføring og spillfôr. Omstillingen til lukka oppdrett er kostnadsdrivende, og vil på kort sikt redusere profitten. Lukka teknologi er åpenbart dyrere enn netting i åpen sjø, og noen må ta regninga.
Det har ikke oppdrettsaktørene tenkt å gjøre frivillig – all den tid det rammer bunnlinja – og vi kan ikke klandre dem: Økonomisk selvoppofrelse er ikke noe man kan forvente, og spesielt ikke fra det private næringslivet. Milliardoverskudd til tross: Oppdrettsselskapene gjør ikke kostbare omstillinger for å være snille, de gjør det når når omdømmet svekkes, når kostnadene for lusetiltakene blir store nok, eller når politikken krever det. Lukka teknologi har eksistert lenge nå, men vi har til gode å se større omstillinger ledet an av næringa sjøl – uten eksternt påtrykk.
Lokalbefolkninga langs kysten jobber enten i næringa, eller de står maktesløse og bivåner det hele. Det er ikke lett å heve stemmen og gjøre seg upopulær blant naboer, slekt og venner. Næringa sysselsetter og gir et levebrød til veldig mange. Fôrleverandører, trailersjåfører, brønnbåtselskaper, fiskeslakterier og et vell av ansatte høster godt av et marked i vekst. Næringa vokser seg stadig større, og sluker gradvis den lokale motstandsvilja med et økonomisk argument det er vanskelig å motstå.
Sjøørreten, rekene, raudåta og leppefisken har ikke noe å stille opp med: De generer ingen åpenbar økonomisk gevinst. En trist bestefar som mimrer om et eventyrlig fjordfiske, lusefri sjøørret og et yrende fjordliv vekter heller ikke inn i den økonomiske ligninga. Man må enten omfavne skjebnen, eller man må leve et liv i frustrasjon. Fortsatt finnes urmennesket i oss, og mange føler på sorg over tapt natur. Vi ser det i vindkraftkampen: Det bor et naturfolk i oss - vi sympatiserer med reinssamene på Fosen – men vi er låst i et økonomisk spill vi ikke kan vinne. Det er lett å bli både resignert og motløs, og bildet er sammensatt.
Politikerne da? Vi har valgt dem som våre forvaltere: De som skal gjøre overordna beslutninger som gagner både folk og fedreland. Men gjør de det? På overflaten kan det se slik ut. De deler ut konsesjoner, og sørger for arbeidsplasser og inntjente skattepenger. Disse pengene kommer felleskapet til gode, og gir vann i svømmebassenget, nye sykehusplasser, bedre skoler og bedre veier. De stiller til gjenvalg og kan vise til økonomisk vekst og økt tilflytting. Suksessfaktorer for enhver politiker.
I motsetning til vindkraft har oppdrettskonsesjonene en direkte gevinst for lokalbefolkninga. Ved å strupe næringa med miljøkrav og andre begrensninger reduseres både kommunekassa og sannsynligheten for gjenvalg. Å kritisere hjørnesteinsbedrifta er politisk selvmord: Popularitet sikres ved å være på godfot med både aksjeeiere og lokalbefolkning.
Under overflaten er historien derimot nokså annerledes. For å forstå dette må vi være villige til å se de lange linjene, og innta et perspektiv utenfor oss selv. Det er her politikken feiler. Hvor fôrressursene hentes fra, og hvorvidt laks er svaret på hungersnøden blant verdens fattigste kan vi la ligge: Både næringa og opposisjonen er enig om at det er mulig å tjene penger med lavere fotavtrykk. Utslippene kan renses, fôret kan bli soyafritt, transporten kan bli grønnere, og dyrevelferden kan bedres. Men det må faktisk gjøres.
For å få til dette,kreves moralsk ryggrad av et helt annet kaliber enn vi ser i dag. Det krever folkevalgte som tør å gjøre seg upopulære, og som kan gi oss opplæring i hva det betyr å tenke langsiktig.
Modig politikk tar parti med de stemmeløse, med verdier som ikke så enkelt kan måles i kroner og øre, og den ser ting i et generasjonsperspektiv. Det var langsiktig politikk som sikret oljefondet og norsk vannkraft, men det var også langsiktig politikk som sikret nasjonalparkene våre.
Vi ønsker å se verden overlatt i bedre forfatning, og – uten å være det bevisst – ønsker vi også at dette skal gjelde naturen og havet. Vi liker tanken på at våre etterkommere kan leve gode liv i en verden i balanse, ikke bare økonomisk. Det er nettopp denne balansen som settes på spill når kortsiktig politikk og kortsiktig profitt flettes sammen.
La oss gå tilbake til profetien. Vi ser endringene rundt oss, både lokalt og globalt. Vi lever over evne, og på måter som ikke er forenelig med naturens balanse. Vi stjeler fra framtidige generasjoner, og evner ikke å se de potensielle fallgruvene. Kanskje er spådommen mer reell enn vi liker å tro. Tålegrensen for sjøørretens liv kan måles i antall lakselus, men dette er kun toppen av isfjellet. Under overflaten har vi minimalt med oversikt. Kjenner vi alt samspillet i havet? Kjenner forskningen alle faktorene? Vet vi hvordan alt henger sammen?
Ansvaret hviler hos politikerne, men det er vi som velger dem. Kanskje er det på tide å tenke nytt. Vi må heve blikket og innse at fjorden har en tålegrense. Dette gjør vi best dersom vi forstår historien, og evner å se inn i fremtiden. Vi kaster ikke lenger husholdningsavfall og hvitevarer på fjorden, og vi kan ikke lenger være kjent med ei næring som er fritatt rensing av egne utslipp. Å garantere for et intakt marint økosystem gjøres ikke gjennom konsesjoner og økonomisk vekst i oppdrettsnæringa, det gjøres gjennom en langsiktig og ansvarlig politikk.
Kanskje må vi sette en kroneverdi på en levedyktig fjord: Havet vil være her lenge etter vår tid, men det er vårt ansvar å forvalte dette på en bevisst måte. Det er på høy tid at det stilles miljøkrav som monner, og det er på høy tid at folket krever kloke politikere. Vi skal vite hvem vi har valgt, og vi skal ansvarliggjøre dem. Per dags dato er det ingen som stilles til ansvar når sjøørreten dør av lakselus, eller når krabbene kveles under nedfallet fra merdene.
Slik kan vi ikke ha det. Vi skal huske valgene vi gjør, og vi skal huske hvem vi har valgt. Etterkommerne våre fortjener det.