Gå til sidens hovedinnhold

Hvem styrer Trondheim?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hvem er det egentlig som bestemmer hvordan byen skal utvikles? Hvor og hvordan skal det bygges, og hva skal bygningene og bydelene inneholde?

Norske kommuner blir styrt av folkevalgte organer – kommunestyrer. Dette er den formelle ordningen siden formannskapsloven ble innført i 1837. Siden den gang er det også etablert en administrasjon som skal hjelpe kommunestyremedlemmene å foreta gode avgjørelser. Men medlemmene i kommunestyrene blir selvsagt påvirket også av uformelle ordninger.

I det siste har vi fått tydelig demonstrert at slik påvirkning skjer fra pengesterke kretser som mer eller mindre får gjennom sine planer. Noen må kutte en etasje på høyden, Overvik må redusere planene, men det er åpenbart at forretningshensyn i stor grad vinner fram, og Reitan får vise seg fram på Britannia, det gamle posthuset og på Studentersamfundet.

Les også

Studentfrivillighet til salgs

Hvordan har det vært før? Norge ble en del av et internasjonalt marked på 1500-tallet. Eneveldets bypolitikk forbeholdt fra 1600-tallet utenrikshandelen for kjøpmenn bosatt i norske byer. Det skapte et nytt sjikt innbyggere i byene. Borgerskapet besto tidligere av kremmere og håndverkere som arbeidet lokalt. Innvandrende kjøpmenn introduserte en handel som gikk ut over lokalsamfunnets rammer.

Med bakgrunn fra familier som drev handel i hjemlandet, hadde de handelsnettverk de kunne bygge videre på. Det ga dem erfaringer fra kjøpmannskap i andre land, kunnskaper om hvordan internasjonal handel kunne drives, muligheter til handelskreditt og et godt grunnlag for kapitaloppbygging. Med disse innvandrerne ble dermed klassestrukturen endret, med et nytt overklasselag på toppen av det tidligere samfunn.

Eneveldet betydde også en endret styringsstruktur. Byenes borgerskap hadde tidligere i stor grad hatt selvstyre, med et råd valgt av borgerne på møter der alle menn med borgerstatus hadde møterett. Byrådet ble nå kongens menn, og skiftet navn til magistrat.

Ved siden av magistraten utviklet det seg et nytt organ, «de eligerte menn». De skulle gi magistraten råd, spesielt i økonomiske saker. Det varierte hvordan disse ble valgt: magistraten foreslo og et borgermøte valgte, eller borgermøtet foreslo og magistraten valgte, eller de eligerte supplerte seg selv – uansett hadde stiftamtmannen siste ordet. Resultatet var at disse «byens beste menn» ble hentet fra den gruppa som besto av kjøpmenn med rett til å handle internasjonalt.

Posisjoner i magistraten eller blant de eligerte menn ga en maktstilling. Lenge hadde kjøpmennene en plass i begge organ, mens juristene etter hvert ble sterkere i magistraten. Utover 1700-tallet var noen framtredende kjøpmenn også magistratsmedlemmer, som Albert Angell, Hans Hagerup, Hans Hornemann og Hans Knudtzon. I dem ble administrasjon og forretning forenet. Men kjøpmennenes organ var først og fremst «de eligerte».

På slutten av 1600-tallet og 1700-tallet var kjøpmannsnettverkene på sitt sterkeste i styret av byen. De var representert i kongens organ, magistraten, og samtidig enerådende i magistratens rådgivende organ de eligerte menn. De nettverk de var involvert i internasjonalt, ga dem en begrunnelse for sin forrang. Som overklassesjikt hadde de økonomi og muligheter til å delta i styret av byen, som utdannede menn hadde de kunnskaper av den sort de selv mente var viktige for å sørge for byens beste, og deres slekts- og økonomiske nettverk innad i byen sørget for samstemmig oppfatning om at det var ikke bare i deres egen interesse, men også i allmennhetens interesse at nettopp kjøpmennene hadde avgjørende innflytelse. Slutten av 1700-tallet viser imidlertid også at den tid da dette framsto som en opplagt løsning, nærmet seg slutten.

I Trondheim forlangte en gruppe på 44 menn fra byens småborgerskap å delta i valget av eligerte menn, og å bli hørt i viktige saker. De fleste av dem var håndverkere, mange skomakere. Kravet ble oppfattet som et opprørssignal. Både de eligerte og magistraten oppfattet dette som et revolusjonært framstøt, påvirket av den franske revolusjon, som hadde ført til ønsker om «selv at regiere». Slikt passet ikke i Trondheim, mente de eligerte. Deres forsvar mot anklagen om at de ikke hadde rådslått med hele borgerskapet, var at det ikke hadde vært saker der «fornuftige mænd kunde tænkes at være af forskiellig meening med os …». Å overlate valg av eligerte og rådslagning om konkrete saker til samlinger av alle med borgerskap, mente de eligerte ville føre til at folk som ikke hadde tilstrekkelig opplysningsnivå, kunne komme til å dominere.

Småborgerskapet krevde medbestemmelse, og kongen ga dem et betinget medhold. Da Grunnloven ble vedtatt i 1814, var oppfatningen at også småborgerskapet skulle med – alle menn med borgerskap i byene fikk stemmerett til Stortinget. Det drøyde imidlertid til 1837, før den samme stemmeretten ble grunnlaget for styret i byene.

Og det drøyde enda lenger før alle byens innbyggere fikk slik medbestemmelsesrett: allmenn stemmerett for menn over 25 år i 1898, for kvinner i 1913. Byens formelle politiske styre bygger dermed på befolkningens rett til å delta.

Det vi ser nå, er mer eller mindre skjulte påvirkningssystemer ved siden av det politiske systemet, der finanskrefter har funnet andre veier for å kompensere for at de ikke lenger har en selvfølgelig rett til påvirkning, slik kjøpmennene hadde på 1700-tallet.

Kommentarer til denne saken