Når nok en uke med lærerstreik er over er det like sikkert som regn i Trøndelag at vi har fått nye uttalelser om hvor fryktelig urettferdig og brutal streiken har vært for elevene.

Politikere, psykologer og professorer kaster seg frem i medias rampelys, med et polemisk og poetisk språk som fenger foreldrerådsrepresentanter, barnevernspedagoger og barneombud. Redaktører, kommentatorer og spaltister er fra seg av bekymring for hvordan det skal gå med den norske ungdommen, og det er ikke måte på hvor dype arr i sjelen en måned uten skole på høsten vil påføre vår fremtidige humankapital.

Hvem tenker på elevene som til daglig ikke blir møtt av en utdannet lærer i klasserommet?

Hvem tenker på elevene som på grunn av skolens struktur og rammer har behov for spesialundervisning, men som ikke får det av en kvalifisert pedagog?

Hvem tenker på elevene som ikke får tilstrekkelig svømmeopplæring på grunn av tomme svømmebasseng, store avstander og dårlig vedlikeholdte svømmeanlegg?

Hvem tenker på elevene som blir kasteballer mellom BUP, PPT og barnevern, men som det likevel forventes at skal møte opp på skolen hver dag, og være mottakelig for en hverdag med læringstrykk og måloppnåelse?

Hvem tenker på elevene når det er nok et år med nedgang i søkertall til landets lærerutdanninger?

Hvem tenker på elevene som hver dag gruver seg til en skolehverdag fylt med nederlag, utrygghet og taperfølelse?

Hvem tenker på elevene som får skolene sine nedlagt basert på et grunnlagsdokument gjennomført av PwC på vegne av inkompetente kommunepolitikere?

Hvem tenker på elevene som faktisk synes at streik er helt fantastisk, for at den normale skolehverdagen ikke er noe de savner?

Når lærerstreiken er over, uansett hvordan den måtte ende, håper jeg at fagfolk, politikere, foreldre og forståsegpåere fortsetter å stå på barrikadene for elevene. At lærerstreiken ikke bare var et påskudd for å prostituere barn og unges oppvekst og fremtid for fem minutter med mediehoreri.

Hvis halvparten av de som uttrykker seg er halvparten så engasjert som de prøver å fremstå som, da har jeg troen på at vi endelig kan få en flammende debatt rundt organiseringen, finansieringen og realiseringen av norsk skole og skolepolitikk.

Kanskje kan det til og med ende i at flere elever får en skolehverdag som åpner dører mot fremtiden og verden, og ikke slamrer den igjen allerede før de har hatt sin første sommeravslutning.