Stortingsdebatter er på sitt beste en holmgang mellom ulike partiers verdigrunnlag og praktiske politikk, der argumenter faktisk utveksles, og der den som har talerstolen faktisk forholder seg til de øvrige partienes innlegg. Det er slik vi liker å se for oss Stortinget: Som et sted der interessekonfliktene i samfunnet heves til et nivå der det både er mulig å la meninger brytes mot hverandre, men også der velgernes representanter kan se hverandre i øynene, finne felles grunn og utøve lederskap.

Ja, nå er det nesten så vi skulle hatt strykere og hornmusikk i bakgrunnen! Men det trengs dessverre ikke. For i virkeligheten er jo Stortinget vel så ofte et sted der innleggene mest av alt holdes for ettertidens og referatets skyld: Mang en stortingsrepresentant har opp gjennom årene inntatt talerstolen utstyrt med et manus hun eller han knapt har sett før innlegget holdes – mens mang en rådgiver på sin side har lagt mye arbeid i innlegg som fremføres med kun et minimum av innlevelse. Verst er det når innleggene ropes ut uavhengig av hverandre – som om stortingsrepresentantene ikke satt sammen i en halvsirkel rundt en talerstol, men med ryggen mot hverandre, ropende ut i hver sin retning.

Det som kanskje var mest skuffende med Stortingets lenge bebudede møte mandag denne uken, var at møtet var i sistnevnte kategori. Der situasjonen hadde påkrevd en faktisk vilje til å diskutere strømpriskrisens fulle bredde, ble det hele tvert imot en forestilling i de samme kjepphestene som har dominert debatten de siste månedene.

Ikke bare det – møtet førte om noe med seg en forverring. En av de mindre heldige mekanismene ved partipolitikk er hvordan virkelighetsbeskrivelser blir selvforsterkende, som i en slags loop. Momenter som undergraver ens egen nøye konstruerte budskap er det best å overse, som om de ikke finnes.

Redegjørelsen fra olje- og energiminister Terje Lien Aasland (Ap) var dessverre et godt eksempel i så måte. For Ap, som har lagt betydelig prestisje i tilknytningen til andre lands strømmarkeder gjennom flere utenlandskabler de siste årene (senest ved Jonas Gahr Støres innsats på LO-kongressen), er det av avgjørende betydning at ikke den nåværende krisen fører med seg en plutselig omlegging av en politikk som har ligget fast i mange år. Problemet med det hele er at Arbeiderpartiet dermed overlater enhver problematisering av det norske kraftsystemet – og liberaliseringen av det – til opposisjonen. Resultatet er at partiet som mer enn noen andre tradisjonelt assosieres med nettopp kraft som innsatsfaktor for norsk industri og velstand fremstår som ute av kontakt med folk og næringslivs opplevelse av hvordan kraftmarkedet faktisk fungerer.

Sofie Marhaug (R) var slik sett inne på noe viktig da hun uttalte at «hele ideen om at europeiske gasspriser skal styre prisene her hjemme truer ethvert løfte om å ta vare på det norske konkurransefortrinnet med billig klimavennlig energi. Politikere som på den ene siden snakker om å ta vare på dette fortrinnet og på den andre siden om å harmonisere norske priser med europeiske, snakker bare 50 prosent sant».

Det stemmer jo det, at en av konsekvensene av et integrert kraft- og energimarked er at akutt mangel på gass i Europa både påvirker gassprisene og strømprisene. Så kan en diskutere om det er en uheldig bieffekt av et ønsket system, eller et forutsigbart utslag av en dårlig politikk. Men problemet er jo at Marhaugs eget parti også «snakker bare 50 prosent sant».

For det første fordi en politisk styrt makspris, som er Rødts foretrukne løsning, ikke vil gjøre noe med tilbudet av kraft – i tillegg til at det vil motarbeide nettopp den strømsparingen Rødt sier de ønsker seg.

For det andre, fordi ønsket om å «begrense kraftbransjens superprofitt» er en fiffig formulering som underslår at kraftselskapene i all hovedsak er offentlig eid. Her bør det attpåtil legges til at mange av selskapene absurd – og selvforskyldt – nok ikke opplever superprofitt selv om prisene er rekordhøye.

Men for det tredje, og viktigst, fordi Rødt underslår at de ekstreme kraftprisene vi nå opplever, ikke ville vært der hadde det ikke vært for det bevisste politiske spillet Russland driver med for å skape uro og konflikt i Europa. Der Arbeiderpartiet og Høyre ikke er villige til å diskutere virkningen vår tilknytning til det europeiske kraftmarkedet har nå i unormale tider, er ikke Rødt villig til å erkjenne at vi nettopp lever i unormale tider, eller i det hele tatt nevne ordet «Russland» når kraftkrisa står på dagsorden.

Og da sitter vi her da, med en debatt våre ledere imellom der halve Stortinget later som om de ikke ser den andre halvpartens viktigste (og reelle) argumenter, og vice versa.

Dette er bare ikke godt nok. At en rekke EU-lands avhengighet av Russland har vært en stor tabbe som hele kontinentet nå straffes for, burde være ukontroversielt å påpeke. At prisene vi opplever nå er konsekvensen av Russlands struping av gasstilførsel i forberedelsene til Ukraina-krigen, likeså. Like lite formålstjenlig som å benekte at norsk liberalisering av kraftmarkedet og tettere tilknytning til Europa kan medføre prisutslag av en type som folk ikke har vært forberedt på – og det uavhengig av den nåværende og ganske så eksepsjonelle krisen – er det å late som om dagens ekstreme priser ikke er en direkte konsekvens av en helt villet politikk fra Russlands side. En politikk der et av målene jo er å legge grunnlaget for nettopp den typen politisk dysfunksjonalitet vi så tegn til i Stortinget på mandag.

Bunnen ble nådd da Fremskrittspartiet tok steget helt ut og i praksis frikjente Russland fra enhver rolle i destabiliseringen av Europas tilgang på energi. «Slutt å skylde på krigen i Ukraina!» sa Sylvi Listhaug. Det Listhaug egentlig da sier, er vel at det hele er Frp sin skyld – som både stemte for de to siste utenlandskablene, og som i regjering helt eksplisitt ønsket dyrere strøm i Norge (som ut fra omstendighetene var forståelig nok: Ved å legge til rette for mer lønnsom fornybar energi sikrer en jo fremtidig tilgang på nok strøm. Dette er et godt eksempel på nyanser av den typen som forsvinner når politikere er mer opptatt av å skylde på hverandre for en krise enn å løse den).

At norske opposisjonspolitikere løper om kapp for å frikjenne Russland fra sin helt åpenbare rolle i dagens krise, for å kunne underbygge et politisk poeng på hjemmebane, er virkelig et trist skue.

Dersom politikerne hadde våget å ta steget, og komme motpartens virkelighetsbeskrivelse i møte når den faktisk har noe for seg, kunne en faktisk hatt en reell debatt om de reelle, vanskelige avveiningene vi står foran.

Da ville det for eksempel vært mulig å problematisere strømstøtte til næringslivet som konsept, fremfor det smått absurde i at partier som ellers hytter med neven mot «kraftselskapenes superprofitt» gjerne vil subsidiere alle bedriftseiere i Norge uansett om de trenger pengene eller ei, mens en samlet politisk høyreside synes å ha omfavnet subsidier (!) som sin nye, næringspolitiske modus operandi.

Da ville det vært mulig for Arbeiderpartiet og Høyre å se i øynene at en jevnt over høyere strømpris er en sannsynlig konsekvens av å knytte oss til tettere til et kraftmarked der prisene er høyere og den forestående elektrifiseringen av mange sektorer – av en rekke årsaker – ligger langt bak Norge.

Da kunne jo noen i debatten reflektert litt over at det ikke er mer enn tolv år siden vi her i landsdelen befant oss i motsatt situasjon – med et tørrår som ga oss ekstreme strømpriser, uten at utenlandsk kraft kunne hjelpe oss. Den gang førte problemer med både utenlandskabler og et atomkraftverk i Sverige til at vi måtte ta alle konsekvensene av den lave nedbøren og kulda i Norge helt på egen hånd.

Og da kunne Stortinget gått foran, og vist hvordan en legger egne kjepphester til side når det virkelig trengs, som et eksempel til etterfølgelse.

Det hadde vært noe. Vi befinner oss i praksis i en krigsøkonomi, sammen med resten av Europa. At våre folkevalgte spiller dumme og later som om de ikke forstår hverandres argumenter, bør vente til neste gang Stortingets største bekymring er poseavgift eller reiseregninger.