Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Forrige uke skjedde noe som vi sjeldent har sett før i Trondheim. I protest mot regjeringens fortsatte utdeling av letetillatelser for olje på norsk sokkel blokkerte folk veier og broer i Trondheim dag etter dag. Her ble de sittende til politiet løftet dem bort og arresterte dem. Ifølge personene selv protesterer de fordi de er redde for klimaforandringene og fremtida.
22. juni skrev Oda Okkenhaug et innlegg til Trønderdebatt om klimaaksjonene. Her skriver hun at hun skjønner hvorfor folk er frustrerte. Det gjør jeg også. Jeg har selv deltatt i mange klimamarsjer, skrevet under på underskriftskampanjer, og engasjert meg i ungdomspolitikk. Da jeg vokste opp, lærte vi på skolen at global oppvarming var en stor trussel som vi straks måtte gjøre noe for å stoppe. Men, som Okkenhaug også poengterer, har klimagassutslipp kun økt siden da, både på verdensplan og i Norge. Ifølge FN har vi 2–3 år til at snu utviklingen, ellers vil det skje uopprettelige forandringer.
Klimakamp på Trondheimsveger
Okkenhaug mener dog at aksjonene skjer på feil arena. Hadde veiblokader vært klimabevegelsens første forsøk på å tvinge fram politisk handlekraft, kunne jeg ha vært enig. Men selv om de tidligere brukte metodene muligens har vist politikerne at vi er mange som er skremte og tar klimakrisen seriøst, er meningsfull politisk handling fraværende. Politikerne har ikke skjønt at folk ikke vil la seg lure av store løfter og små handlinger. I desperasjon tar folk derfor nå det historisk mest effektive virkemiddelet i bruk: ikkevoldelig sivil motstand.
Siden Okkenhaug sier at disse aksjonene foregår på feil arena, vil jeg gjerne spørre henne hvilken «arena» er så den rette? Hvilke alternativer til sivil motstand har vi i kampen for en bærekraftig klode, annet enn de som allerede har blitt prøvd og feilet? Hvis det er noe som er oversett, si endelig ifra, så det også kan bli et verktøy for klimabevegelsen.
Kanskje Okkenhaug godt skjønner at det brukes sivil motstand, men mener at veien er «feil arena» for aksjonene. I mars og april foregikk det seks fredelige protester mot oljeinfrastruktur i Oslo, bestående av blant annet blokader av tankbiler og tog med flybensin. I løpet av en toukers periode ble det gjort over 100 arrestasjoner av ikkevoldelige aktivister, noe som er nærmest sensasjonelt i norsk aktivisthistorie. Likevel er det vanskelig å se hva de oppnådde. Selv om disse protestene var målrettede mot oljeindustrien og effektive i å forsinke oljetransport, har de færreste hørt om dem, og det har ikke gjort noen forskjell på politisk plan. Derfor vil jeg gjerne høre Okkenhaug, hva er alternativet til veiblokader? Hvordan kan de desperate og frustrerte menneskene ellers få deres stemmer hørt?
Allerede nå har veiblokadene skapt debatt om Norges oljeleting blant folk og politikerne. Individene som satte seg i veien spør oss alle om det er moralsk forsvarlig at Norge fortsetter å tillate leting etter nye oljefelter når vi befinner oss i en klima-nødssituasjon? Når Det internasjonale energibyrået sier at «det ikke er behov for å investere mer i olje, kull og gass, fra og med i år» (Roadmap for the Global Energy Sector, 2021)? Når vi ser verden omkring oss forandre seg, når vi allerede nå ser millioner av klimaflyktninger, når temperaturstigningen er 1,2°C på vei mot 3°C, kan vi virkelig tillate leting etter ny olje og fortsatt se oss selv i øynene?
Jeg er glad for å høre at det er forståelse for at folk er frustrerte, skremte og desperate etter å bli hørt. I mine øyne skjer klimaaksjonene på en riktig arena. For situasjonen er såpass seriøs at det ikke finnes noen feil plass å ta opp spørsmålet om oljeleting. Og jeg ser fram imot å høre flere ideer til måter å få ut dette budskap på.