Gå til sidens hovedinnhold

Hvis skolen ikke fantes

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Overskrifta er tittelen på ei bok som Nils Christie skrev for noen år siden. Den handler blant annet om hva og hvem som former oss som mennesker - eller «gagns mennesker med lyst på livet" som det har stått i skolens formålsparagraf. I en stadig tilbakevendende debatt omkring begrepet mobbing og tiltakene for å håndtere dette, kan boka faktisk fortsatt være aktuell.

Ordet mobbing er ikke så gammelt i Norge , men innholdet er like gammelt som mennesket. Den skoleleder som sier at vi har ikke mobbing ved vår skole, røper dårlig oversikt over de lokale forhold. Også på eldreinstitusjoner kan det forekomme mobbing.

Overskriftene i dag handler etter mitt syn mest om hvordan man kan håndtere og i bestefall stoppe mobbingen – altså former for reparasjon. Etter mitt syn settes det for lite fokus på hva som ligger bak, hvilke faktorer som lett skaper hetsing og mobbing, og hvordan vi kan drive forebyggende arbeid. Det blir helt feil dersom man tror at skolen alene skaper grobunn for hensynsløs mobbing og skal derfor også ha ansvar for å få slutt på mobbingen. Skole har til alle tider vært et speilbilde av samfunnet som skolen betjener. Det har til og med vært hevdet at ethvert samfunn får den skolen det fortjener. Skolen kan ikke fritas for all skyld, men kan heller ikke forventes å løse problem som etter mitt syn kan ligge like mye utenfor som innenfor skolestua. Lærere og skoleledelse har en formidabel jobb i noen timer hver dag. De opptrer på en åpen scene og diskuteres hver dag rundt middagsbord. Mesteparten av døgnet er det andre enn skolen som driver oppdragelse.

Så spurte altså Nils Christie, trenger vi skolen? Er den unødvendig? Eller: Hva ville du og jeg gjort hvis vi skulle drive fram disse «gagns mennesker" sjøl ? Jeg antar at de fleste foreldre raskt ville si: Nei, vi trenger skolen, men de burde gjøre ….. Staten burde gjøre noe med misbruken av rusmidler… Hva vi som foreldre har av ansvar, er mer utydelig for enkelte.

Jeg har alltid forfektet at offentlig skole der direktørens datter møter fabrikkarbeidersønnen og bryner meninger og holdninger mot hverandre er en god løsning. I det samfunnet som vi - og jeg skriver vi - har skapt, drøftes det i liten grad holdninger, med stadig oftere ytre forhold. Kropp er – besynderlig nok - svært omtalt. Merkeklær og alskens elektroniske dupeditter gir betydelig status. Velferden ligger i tjukke lag utenpå noen av oss, men langt fra hos alle. Noen av oss er blitt store egoister som stiller krav, fordi vi er vi og mener at vi …bør ha …. har krav på.. Vår sosiale intelligens er dårlig utviklet. Vi er blitt mer og mer fjern til begrep som …det du vil at andre skal gjøre for deg, må du gjøre for dem … Ordet plikt har en dårlig klang i enkelte miljø, mens rettigheter står i fokus.

Såkalte morsomme tv-program skaper latter av harselering og ganske ekle beskrivelser av kjente personer. Sjøl ikke kongen går fri. Dette ruller over skjermer hver dag. Har det en viss læringseffekt ?

Mobbing blir gjerne definert som "vedvarende systematiske angrep - fysisk eller psykisk". Når blir slike morsomheter i tv-show tatt tak i som hets eller mobbing?

Dernest: Hvilke signaler gir dette til den oppvoksende slekt? Kan det tenkes at ungdommer synes at når voksne tydeligvis kan kalle hverandre med utrivelige ord, må vi vel også kunne gjøre det? Slike holdninger har alle med foreldreansvar en sjølsagt plikt til å behandle der de hører heime - i heimen. Skolen blir overbelastet dersom den alene skal reparere det samfunnet for øvrig ikke har satt fokus på. De fleste har en sterk forhåpning om at skolen skal ordne opp, men vi er ikke like flinke til å framsnakke skole og de voksne der. I stedet kan skolen anonymt anklages i offentlige medier – uten å kunne forsvare seg. Skolens taushetsplikt gjør at mange «saker» må behandles i største fortrolighet. Mot anonyme rykter omkring elever er skolen forsvarsløs. Overfor dem som sliter, har skoler en sjølsagt plikt til å reagere.

Inge Eidsvåg hadde denne overskrifta: Det skal ei heil bygd for å oppdra et barn. Han tenkte altså at i mange forhold måtte det legges til rette hos foreldre og samfunn - ikke bare gjennom skolen. Problemet i dag er at «bygda» er blitt svært stor, med påvirkere som har meget sprikende holdninger og verdier. Min uro knytter seg til at vi er for lite opptatt av å se hverandre og bry oss. Alle har behov for å bli sett. Sjansen for det blir mindre jo større institusjonen er. Sagt på en annen måte: Blir kulturforskjellen mellom heim og skole for stor, har både elev og skole et ekstra problem. 30 ulike individer tilfeldig satt sammen i et enda større mangfold av klasser blir lett utfordrende. Bare den som har stått foran en lignende situasjon kan skjønne alvoret. En stor skole har en struktur og organisering som ikke alltid kan tilpasses enhver elevs behov. Denne komplikasjonen er skapt av politikere.

På kontoret til en herværende rektor hang denne plakaten med et alvorstungt budskap: Barn er de levende budskap du sender inn i ei framtid som du sjøl ikke skal oppleve.

Hvilke budskap har vi som foreldre og samfunn lagt inn hos våre barn og ungdommer mens de fortsatt var mottagelige? Føler du at teksten angår deg? Min oppfordring som gammel skolemann er denne: Snakk med hverandre og forsøk å følge med på hva som flagrer forbi på I-phoner og nettbrett. All verdens skjermer rokker ikke ved et gammelt sitat: Bare blant mennesker blir mennesket menneske! I all velferden fins det alt for mange som sier at de er ensomme.

Jeg har ingen kjapp-løsning eller oppskrift, men jeg føler et sterkt behov for en slags moralsk vekkelse for menneskeverd og samhold. Dessuten gir jeg min fulle støtte til hardtarbeidende skolefolk i ei tid som er mer utfordrende enn vi noen gang har opplevd før. Framsnakk skolen, og gi lærere og skoleledere arbeidsforhold slik at de kan makte å gjøre noe med det som samfunnet rundt har sendt dem av ekstra utfordringer!

Kommentarer til denne saken