Noen ganger blir jeg litt oppgitt. Både Linda Hofstad Helleland og Lise Klaveness fortjener all heder for å stå opp mot brudd på idrettens etiske regler - og ikke minst brudd mot menneskerettighetene.

Jan Åge Fjørtoft hevder i sitt innlegg i VG 4. april at Berit Svendsen, som har sittet som VM-sjef i seks måneder, ikke har vært tydelig nok. Han etterlyser at Svendsen må være mer offensiv.

Fjørtoft skriver: «Jeg vil oppfordre Berit Svendsen til å ta et møte med Klaveness eller Helleland, og lære av dem hva som kreves for å stå opp for noe i internasjonal idrett, og hvilke følger det kan få».

Ja, kanskje Svendsen kunne vært tydeligere, og i et debattinnlegg i Adresseavisen 2. mars tydeliggjorde hun nettopp sitt standpunkt. Det er derfor noe underlig at Fjørtoft nå går etter Svendsen, og krever at hun skal gå foran og ta den støyten som han vet kommer for dem som taler i mot idrettens høye herrer.

Dette når vi også vet at kjønnsfordeling blant lederne i idretten er 80/20, selvsagt i mennenes favør.

Hvor er Fjørtofts finger mot de som har sittet i posisjon år etter år og ikke tatt til motmæle når land «vinner» arrangement ved korrupsjon for å kunne hvitvaske brudd på menneskerettighetene, eller når premiepengene for kvinner i fotball-VM er knapper og glansbilder, eller at kvinner ikke får lov til å hoppe skiflyvning, og så videre og så videre?

Det er mulig at det er noen andre i idretten som burde tatt et møte med Helleland og Klaveness.