Gå til sidens hovedinnhold

Hvor er krisehjelpen til psykisk syke?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Selv den tøffeste kan knekke av ensomhet, isolasjon og manglende nærkontakt. Likevel snakkes det lite om hvordan koronahverdagen påvirker vår psykiske helse.

Allerede 12. mars slo det meg at dette kommer til å få alvorlige konsekvenser for oss med en psykisk lidelse. Det sjokkerer meg at det fortsatt ikke er god nok hjelp, elleve måneder etter pandemien traff Norge.

Hadde det kommet samtidig som smitteverntiltakene ble satt i gang, hadde mange mennesker sluppet å blitt så psykisk syke under pandemien som de har blitt.

Siden korona tok over hverdagen vår har frivillige organisasjoner gjort alt de kan for å finne alternative måter og kunne stille opp for mennesker på. Bipolarforeningen, der jeg er frivillig, har gjort om sine fysiske treff til digitale. De har åpnet samtaletjenesten sin for alle under nedstengingene. De opplever større pågang enn noen gang.

Hvor blir det av tiltakene fra det offentlige? Det holder ikke å si på en pressekonferanse at vi nå må ta mer vare på hverandre, vi trenger mer! Vi trenger spesifikke tiltak rettet mot psykisk helse!

Jeg reagerer på at for eksempel frisører får ta imot kunder, butikker rundt om holder stort sett åpent, mens i helsevesenet fortsettes det med like strenge tiltak. Mange jeg kjenner har ikke sett behandlerne sine fysisk på ti måneder.

Selv har jeg diagnosene bipolar lidelse type 2 og PTSD. Jeg har vært heldig under pandemien. Behandlerne mine ser meg, og de vet at videokonsultasjoner er vanskelig og kan i verste fall gjøre meg veldig syk.

Jeg har vanskelig for å tolke andre menneskers signaler over video, telefon og skriftlig kommunikasjon. Det er nærmest umulig for meg å tolke om en person fremstår positiv eller negativ. Det krever mye av helsepersonell å se hva en pasient trenger, og det krever enda mer av en pasient å formidle hva man trenger. Dette blir mye vanskeligere over video. Jeg frykter at utfordringene knyttet til manglende fysiske møter kan ta menneskeliv hvis det ikke blir satt inn ordentlige tiltak snart.

Regjeringen snakker gjentatte ganger om hvordan liv og helse kommer først. At tiltakene vi gjør er for å redde liv. For egen og andres helse. Hvorfor prioriteres da gjenåpning av kjeder foran god nok helsehjelp til alle? Jeg forstår at nedstengingen får store konsekvenser økonomisk for mange aktører, og jeg sier ikke at de ikke skal hjelpes. Jeg er bare sterkt bekymret for de fatale konsekvensene manglende psykisk helsehjelp kan ha.

Vi så allerede i starten av pandemien i media at samtidig som antallet mennesker som søker hjelp synker, stiger antallet mennesker som sliter med den psykiske helsen.

Jeg fryktet tidlig at vi ville se at selvmordsstatistikken ville øke i denne tiden, fordi mennesker som sårt trenger hjelp ikke får god nok hjelp av helsevesenet. Mens dugnaden skal redde liv fra korona, kan den manglende hjelpen føre til at den tar andres.

Det virker for meg som at regjeringen ikke helt forstår hvordan psykisk sykdom fungerer. Vi kan ikke bare ta oss sammen, selv ikke under en pandemi. Det er like vanskelig for oss å kontrollere de syke tankene våre, som for en person med pusteproblemer av korona å kontrollere pusten. Når man har tanker om selvmord, så er det de syke tankene dine som forteller deg at du ikke vil leve. Man tar valg man aldri hadde tatt når man er psykisk frisk. Det er tankene våre som dreper oss.

Går man til fastlegen blir man møtt med at psykologer, spesialisttjenesten (DPS) og så videre. har håpløst lang ventetid. Det burde umiddelbart bli opprettet et lavterskeltilbud som er lett tilgjengelig.

Noe annet som kan hjelpe er at flere privatpraktiserende psykologer få støtte fra det offentlige. Det er mange psykologer der ute, men det er kun få av de som folk flest har råd til å gå til - fordi de ikke får støtte fra det offentlige. Kapasiteten til å hjelpe flere er der. Hvor er den politiske viljen til det?

Kommentarer til denne saken