Hvor går Nortura nå, og hvorfor skal vi bry oss?


Skjæring og pakking av ribbe ved Nortura sitt anlegg i Steinkjer

Skjæring og pakking av ribbe ved Nortura sitt anlegg i Steinkjer Foto:

Av

Skjærehallen i Steinkjer vurderes nedlagt, og skal erstattes med et robotisert skjæreanlegg i Tønsberg. Nå skal all skjæring av gris skje på ett anlegg. Hvorfor er det problematisk?

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Skjærehallen på Steinkjer har vært under utredning i tre år. Vi overlevde den første runden, for så å bli satt under ny utredning igjen. Likevel leverer vi. Vi holder god kvalitet på det vi produserer, og Nortura Steinkjer tjener penger, og har levert til over budsjett i 2020. Nortura Steinkjer har de siste årene bidratt med ca 100 millioner inn i Nortura-fellesskapet hvert år. Med stabil og god arbeidskraft, bestående av stort sett lokale innbyggere, inntil for få år siden. Senere år har det blitt rekruttert færre lokalt, og det har blitt større innslag av utenlandske innleide. Flinke skjærere med lang ansiennitet – men som er slitne etter å ha vært under utredning i så lang tid – er nå redde for å miste jobbene sine. Det kan virke som at enkelte sterke krefter i konsernlelelsen allerede har bestemt seg for å legge ned skjæringa ved Nortura Steinkjer. Styret og bøndene sitter veldig tause å ser ikke ut til å ha forstått hva som skjer. Hva med bøndene og styret i Nortura, tør de ta sjansen på nedleggelse?

Hva er det vi tjener på sentralisering? Antakeligvis ingenting.

Vi er redd dette er starten på en nedbygging av Nortura i Steinkjer. Når bare slakteriet står igjen, vil anlegget være mye mer sårbart i neste kuttrunde. Nortura er i dag limet i distriktene: Nortura har mottaksplikt og reguleringsansvar for alt rødt kjøtt i Norge. Det betyr at Nortura må hente alle dyr som ønskes slaktet, uansett hvor i landet dyret holder til. Så hva skjer da om Nortura ikke lenger vil fortsette med dette, og gjøre som de private slakteriene gjør: Som bare henter den lønnsomme grisen, langs hovedfersdselsårene?

Bønder, politikere, næringsliv og forbrukere som bryr seg om landbruket i regionen, og om trygg og kortreist mat, bør stå opp for å bevare Nortura Steinkjer i sin helhet nå. Nortura er i dag kanskje den viktigste aktøren for opprettholdelse av Distrikts-Norge. Uten noen til å hente og slakte dyrene vil grunnlaget for mange gårder forsvinne, og distriktene vil gro igjen. Når slakteriet forsvinner, forsvinner også gårdbrukeren, fórleverandøren, traktor- og maskinleverandøren, blant andre. Det er mange arbeidsplasser som blir berørt. Vi vet hva som skjer når folk mister jobbene sine på bygda, da vil de flytte inn til sentrale strøk. Og når kommuner fraflyttes, blir skoler lagt ned – og det må kuttes i de kommunale tilbudene.

En sentralisering vil også gjøre produksjonen mer sårbar, når alt bare skal foregå i ett anlegg. Folk vil miste jobbene sine, og det vil trolig føre til mer innleid billig arbeidskraft, da langt fra alle ser mulighet til å flytte etter grisen. Vi mener Nortura går feil vei nå, der det legges opp til masseproduksjon, med mindre vekt på å ta ut verdien av dyret. Maskiner klarer ikke å skjære mer enn 60-70 prosent av dyret, da resten må finskjæres manuelt. Flinke fagfolk er mer fleksible til å hente ut større verdi av dyret, med faglige vurderinger underveis. I stedet er all makt blitt flyttet over på kjedene, som styrer hva vi skal produsere. Mange produkter som etterspøres finner du ikke i diskene, da kjedene ikke tjener nok på dem. De tjener mer av totalen enn tidligere.

At verdiskapingen skjer lokalt gir god matvaresikkerhet, og kortreist mat. Folk vil gjerne vite hvor maten kommer fra, og hvor den produseres. I Norge har vi i dag den reneste maten i verden, med minimal bruk av antibiotika og medikamenter. Men vi produserer for lite mat i Norge i dag, og bedre blir det ikke om enda flere gårder må legge ned. Det vil føre til at vi må importere mer mat – mat som har en helt annen kvalitet og renhet enn den vi har i dag.

Mye av juleribba som du vil spise i år er antakeligvis importert fra Tyskland, hvor de har et helt annet forhold til antibiotika enn her hjemme. Her er det store fabrikker med utenlandske arbeidere, ofte bulgarere, på korttidskontrakter. Nortura har ingen mulighet til å produsere maten like billig som i mange konkurrerende land. En norsk juleribbe med unntaksvis bruk av antibiotika, produsert av lokale arbeidere som får lønn og ansettelse etter norske vilkår, vil være litt dyrere. Men den er også med på å danne grunnlaget for bosetting i distriktene. Det kan være noe å tenke over når du sitter der på julaften.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken