Europa er for tiden på mange måter verdens gamlehjem. Antall fødsler er langt under det som skal til for å opprettholde folketallet uten innvandring, også i Norge. Men når man ser på et kart over utviklingen i Europas regioner, kommer Trøndelag svært godt ut med en positiv framtidig befolkningsvekst. Det er faktisk situasjonen for usedvanlig få regioner i Europa. Og motoren vil utvilsomt være Trondheim med sine sterke forsknings- og forretningsmiljøer hele fylket kan trekke veksler på.

«Hvor lang tid vil sammenslåingen av Trøndelag ta?» ble jeg spurt om for et par år siden. Og jeg svarte at om 100 år er mye gjort. For skepsisen for å bli spist av Trondheim sitter i ryggmargen i det tidligere nord. Det er det ingen grunn til.

Jeg ønsker en politikk hvor by og land ikke blir satt opp mot hverandre. Trøndelag har alt som skal til for å lykkes i hele fylket, selv om folketallet uvegerlig vil gå ned i noen kommuner da unge mennesker trekker inn til byens livsstil og store mangfold av jobbtilbud distriktet aldri kan matche. Men blir jeg lykkeligere av å bo på Røros hvis det kommer 5 000 nye innbyggere hit? Nei, jeg tror faktisk ikke det.

En kort stund etter min inntreden på Fylkestinget utbasunerte jeg en ambisjon om å bidra til å gjøre fylkestinget sexy. Altså ikke at hver og en av oss skulle leve opp til det bokstavelig, men at omverdenen i større grad skulle få med seg hva fylkestinget faktisk bedriver.

Man skulle jo tro at hvor 6 milliarder kroner i drift og noen hundre millioner i investeringer tar veien hvert år skulle interessere oftere enn bare når det er snakk om bompenger?

Men det var et spenstig anslag i dagene etter valget. Når jeg hører ordet «Lerkendal» tenker jeg faktisk ikke på Rosenborg. Nei, jeg tenker på Tommy fra MDG.

«Tommy ruler på Lerkendal», stod det på forsiden av Adressa et par dager etter valget i 2019 om de politiske møtene på Lerkendal mellom Ap, SV, KrF og MDG. Men det var altså egentlig et referat etter 1.omgang. Inn fra sidelinjen i pausen kom nemlig Hallem (SP) & Co, eller kanskje man skal si Hallem og Moe. Og ut forsvant MDG, og Rødt som egentlig aldri var helt inne.

Fylkesordføreren kunne puste med magen igjen med tanken på fortsatt være nettopp det. Men hadde noen personer i et par partier agert annerledes, kunne vi hatt et helt annet og et mere interessant flertall i posisjon med Ap, SV, KrF, MDG og Rødt. Den dramatikken ble fulgt med argusøyne av pressen, og satte varige lærerike spor hos meg, og forhåpentligvis hos noen i et par andre partier også som lot muligheten glippe.

Men så senket stillheten seg, og fylkets administrasjon kunne igjen sette i gang sitt dyktige menasjeri, og AtB sin rad brekking av busstilbudet i distriktet med do-løse busser med bytte underveis kjørt av deltidssjøfører. Og vi politikere sank etter hvert inn i Teams-verdenes behagelige, men akk så kjedelige, mørke.

Skjæringspunktet mellom administrasjon og politikk er faktisk interessant, og i fylket har du en usedvanlig kunnskapsrik administrasjon som har orden i sysakene. Jeg skjelver ennå ved tanken på de intense borrene øyne jeg fikk i Hovedutvalget for Utdanning da jeg foreslo, og fikk flertall for, en ny linje på Røros Videregående skole som administrasjonen ikke ønsket. Og da denne nye linja så vidt overlevde året etter grunnet få søkere, stod det litt omskrevet «hva var det vi sa» i sakspapirene.

En av de viktigste distriktspolitiske virkemidlenefylkestinget har, er jo en solid og god desentralisert struktur på de videregående skolene. Er det noe som virker preventivt på fraflytting og positivt på tilflytting, er det nettopp at barna dine kan bo hjemme utover ungdomsskolealder.

Jeg er glad posisjonen er på hugget i sine prioriteringer her. Men jeg er litt lei mantraet «næringslivets behov» som går igjen i alle saker om skole. Elevene er unge mennesker først og fremst, og det hadde vært hyggelig å høre «elevens behov» litt oftere. Dessuten trenger sektoren større overføringer i åra framover, noe bare et regjeringsskifte kan sikre.

Det var positivt at fylkesordfører brukte såpass mye tid på sirkulærøkonomi og potensialet for trøndersk næringsliv i den sammenheng i sitt åpningsinnlegg i generaldebatten. Men hadde fylkesordfører vært like engasjert i klima- og miljøspørsmål som breddefotball, hadde allerede Trøndelag Fylkeskommune vært halvveis til Parisavtalens klimamål.

Men nå spiser firefelts motorveier opp både dyrkajord og dyrelivshabitater og elbilsalget i Trøndelag distrikt skal forsinkes med et kraftig hopp i bompengesatser. Det kan nevnes at øker man hastigheten fra 80 til 110 km i timen med en elbil, øker energibehovet med 30 prosent. Den ekstra energien skal også produseres av vindmøller eller annet vi egentlig ikke vil ha. Samiske beiteområder er i ferd med å reduseres i arealplanen fra å være noe man «skal» ta hensyn til, til å være noe man «bør» ta hensyn til. Jeg la ellers merke til at fylkesordfører ikke nevnte det samiske folket med et ord i løpet av sine tretti minutter, skuffende. Men el-fergene i Trøndelag er et stort lyspunkt, det skal sies. Det er et svært godt eksempel på en offentlig bestilling med nye klimakrav som trigger en innovativ privat løsning. Mere av det takk.

Norge kommer til å ha en produktivitetsøkning framover. Med dagens tenkning skal dette tas ut i økt privat forbruk. Men den kan like gjerne tas ut i økt velferd eller økt fritid. Hvorfor ikke bruke et par timer på å mekke på sykkelen selv, istedenfor å jobbe et par timer for å levere sykkelen til en som skal reparere den for deg for en pris. Eller ta en uke fri, og glem innkjøpet av den nye sofaen.

Med god fordelingspolitikk, er det allerede nok til alle i vårt rike land, men da vi må vi prioritere å gjøre noe med forskjells-Norge. Skal hele verdens befolkning opp på vårt forbruksnivå, kollapser garantert klodens klima og økosystemer, sirkulærøkonomi eller ikke. Jeg skulle ønske at Trøndelag Fylkesting kunne være en tydeligere stemme for den virkelighetsoppfatningen.