Den kjente klisjéen «å spare seg til fant» er stadig aktuell, særlig i kommunepolitikken i Trondheim. For trass i store, til dels enorme overskudd, budsjetteres det med måtehold på grensa til det forsvarlige på en rekke tjenesteområder. År etter år. Det kan være vanskelig å se forskjell på kommunedirektøren og den politiske posisjonen av og til, men politikken er uansett til å kjenne igjen.

Årsregnskapet fra 2021 for Trondheim kommune er kommet, i alle fall i foreløpig utgave, og det inneholder noen interessante tall. Mest interessant er kanskje netto driftsresultat, som endte opp på småpene 1,14 milliarder, godt over milliarden mer enn de budsjetterte 22 millionene. Er ikke det alle tiders gladnyhet?

Man kan imidlertid lure på hvordan dette i det hele tatt er mulig. For vel har kommunen klokka inn solide overskudd de siste årene, men dette er i en størrelsesorden som bør vekke oppsikt. For hver høst når bystyret behandler neste års budsjett får vi høre av kommunedirektøren at rammene er trange, og at vi må være forsiktige med å bruke mer penger på drift. Det kan komme verre tider, pensjonsutgiftene vil øke, renta kan gå opp og skatteinntektene ned, det er ikke måte på. Men faktum er faktisk at det samla overskuddet i Trondheim kommune de to siste bystyreperiodene nærmer seg tre milliarder.

Og var kommunen en kommersiell bedrift ville alle fått bonus, og styrelederen blitt geniforklart og hylla på julebordet. Problemet er bare at kommunen ikke er til for å akkumulere penger, men for å legge til rette for gode liv for innbyggerne. Og når det gjelder det kommunale tjenestetilbudet er det en del forbedringspotensial, har jeg latt meg fortelle.

For pengene, de havner i bingen, eller på disposisjonsfondet som det også kalles. Dette fondet skal utgjøre 5 % av driftsinntektene, det er det en kommunal handlingsregel som sier. Det betyr 885 millioner, men fondet er nå på svimlende 1,6 milliarder.

En skulle nesten tro det var rom til å bruke litt mer penger her og det, litt mer til spesialpedagogikken i barnehagene for eksempel, litt mer til drift av bo- og aktivitetstilbudet, rusomsorgen og barnevernet, og kanskje en ny helsesykepleier eller to.

Men nei da, finansdirektøren har andre planer. Hen har nå foreslått for bystyret at 700 millioner skal settes av på et ekstra bufferfond for pensjonskassa, i tilfelle krakk og krise i aksjemarkedet. Denne avsetninga vil, om den blir vedtatt, sikre fondet mot et krakk verden ikke har sett maken til siden 1929.

For Rødt har det vært vanskelig å forstå at det politiske flertallet i Trondheim år etter år har akseptert å styre etter trange budsjett med lite politisk handlingsrom, mens pengene har hopa seg opp på toppen av Daudbilbakken. Rødts budsjettforslag har årvisst inneholdt vesentlige økninger til drift, og historien har vist er at dette har det vært rom for lenge. Men flertallet bestemmer. Så i stedet for å øke bemanninga i de kommunale barnehagene, får de i stedet inntrekk på vikarbudsjettene sine om de gjør seg skyldige i den straffbare handlinga «merforbruk». For pengene skal vi som sagt legge på Norgesglass og sylte ned i fond, med tilhørende handlingsregler som gjør dem utilgjengelige for byens folkevalgte politikere.

Høsten 2023 er det kommunvalg, og da kommer posisjonens politikere atter til å messe om tidlig innsats, trygge og gode tjenester, og den fantastiske (dessverre i feil betydning) heltidskommunen. De kommer også til å si at de er garantister for ansvarlig drift. Men jeg kjenner et par kommunalt ansatte, og opptil flere innbyggere som er avhengige av kommunale tjenester, som ikke er enige i det.

Og så kommer de, med mindre Brann vinner serien og det snør en viss plass, til å tviholde på troskapen til alle handlingsreglene de har stemt for, blant anna den som sier at finansinntekter per definisjon er «engangspenger» som ikke kan brukes til drift. Det er bare sånn det blir logisk at kommunen kan bygge hoppbakker i milliardklassen, men ikke ha råd til tilstrekkelig bemanning i barnevernet. Vi i Rødt synes ikke dette er logisk i det hele tatt, og kan ikke se at andre kommuner med betydelige fondsinntekter holder seg med tilsvarende regler. Den påstått røde, grønne og rause kommunen drives etter økonomiske prinsipper med et sterkt blåskjær.

Sannheten er nemlig at Trondheim kommune styres som en bedrift eller et forretningsministerium, der det er merverdi og profitt som er styrende prinsipp, og der lønns- og driftsutgifter anses som irriterende størrelser det gjelder å begrense mest mulig. Faresignaler i form av rekrutteringsproblemer, dårlig arbeidsmiljø og høyt sjukefravær, samt misnøye blant både ansatte og tjenestemottakere, møtes med nye ledelsesnivå og undergraving av partssamarbeid og medbestemmelse, i stedet for nødvendig (og ansvarlig) oppbudsjettering der det trengs.

Løsninga på dette er ikke å innføre parlamentarisme, sjøl om dette er en dyr styreform som kan hjelpe oss å svi av litt av overskuddet. Nei, løsninga er å finne tilbake til det politiske handlingsrommet, slutte å underbudsjettere drifta, og å bruke innbyggernes penger på innbyggernes tjenester.

Det er ikke uansvarlig å øke driftsbudsjettet når pengene fins, det som er uansvarlig er å ikke bruke de tilgjengelige ressursene på tjenestetilbudet til innbyggerne. Å kamuflere overskudd, og å gjøre inntekter utilgjengelige for de folkevalgte, er sikkert god bedriftsøkonomi. Men det er dysfunksjonelt demokrati. Og det er å spare seg til fant.