Hvordan har helga di vært – sånn egentlig?

MÅ LYTTE: Når vi spør venner, naboer og kolleger "Hvordan går det? Hvordan har helga vært?"– har vi da lyst til å høre det oppriktige svaret? Eller ønsker vi oss standardfrasene? spør Trønder-Avisas kommentator.

MÅ LYTTE: Når vi spør venner, naboer og kolleger "Hvordan går det? Hvordan har helga vært?"– har vi da lyst til å høre det oppriktige svaret? Eller ønsker vi oss standardfrasene? spør Trønder-Avisas kommentator. Foto:

Av
DEL

KommentarDette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.Søndag formiddag satte jeg meg i bilen. Det var dagen etter Verdensdagen for psykisk helse. Jeg skulle ute i et lite ærend. Radioen kom på. Ut fra høyttalerne kom den vare stemmen til Eva Weel Skram. Den kom virkelig til sin rett nå, der den vakkert tok plassen i hele kupeen. Det gikk i moll.

«Tom snart ti». Jeg husket den fra jeg selv var barn. Halvdan Sivertsens sang, med en tekst som gjorde meg trist den gang. Den gjorde meg like tankefull denne søndagen, der jeg skulle hente min egen tiåring:

Her e æ. Æ hete Tom og e snart ti

Du har sikkert sett mæ før, æ bor i gata di

Æ tar ingen med mæ hjem, førr ho mamma e'ke bra

Førr at far'n min e så sterk, og ingen må se oss da

Ifølge statistikkene bor det en Tom i omtrent hver gate, eller omtrent to i hvert klasserom. Unge med evner, drømmer og tanker, som forhindres i å leve dem ut, som følge av vold i hjemmet. Som hindres i å delta i det sosiale, som unngår å knytte vennskap, eller som ikke klarer det, fordi de ikke er har mulighet til å vedlikeholde dem. Eller som får kompiser som ikke stiller spørsmål, fordi de er redd for å få dem i retur.

Lærer'n spør: Va helga fin, ka dokker gjor'?

Æ ser hender gå til værs, men tør ikke si et ord

Kjenner en som hete Svein. De andre si at han har stjælt

Men en kompis må æ ha. Aleina det blir førr fælt.

Når læreren spør på denne måten – og når vi spør venner, naboer og kolleger om det samme: Hvordan går det? Hvordan har helga vært? – har vi da lyst til å høre det oppriktige svaret? Eller ønsker vi oss standardfrasene? «Jo takk, det går fint. Det ble bare ei rolig helg hjemme.»

Halvparten av ekteskapene går i oppløsning. Det vil si at om lag halvparten av barna i klassen til Tom og Svein har foreldre som er skilt, separert eller aldri har vært sammen. Kanskje flytter en del av disse barna hver søndag. Kanskje bruker de hver helg på å grue seg til å flytte fra den ene til den andre forelderen, kanskje gjør de sitt ytterste for at den forelderen de bor til skal få en hyggelig lørdag, før de reiser dagen etter. Kanskje må de trosse kontakt med egne venner i helgene av ren samvittighet for sin mor eller far, som tross alt kun har denne ene heldagen i uka til å gjøre noe sammen med barna på?

Det er hverdagen til svært mange barn. Og hvordan har helga vært, spør du?

Gikk det an, så vil æ vært sånn som han Per

Spelt i korps og laga band, og vært med på det som skjer

Så fikk æ se ho mamma glad

Han pappa tok mæ med på ski

Hvis æ va sånn som han Per Nu e alt så vanskelig

Og oppi alt dette, har vi det siste drøye halvåret hatt til dels kraftige innskrenkinger på vår omgang med andre. Det er blitt legitimt å ikke ha besøk. Det er legitimt at barna ikke er like synlige i gatemiljøet lenger. Det er ikke lenger så oppsiktsvekkende at vi holder oss hjemme, at vi isolerer oss. Først mye, nå litt. Terskelen for å være hjemme fra skolen og jobb er senket betraktelig. Er det noen som kan tenkes å kunne spille på denne dugnadsånden?

Når det har vært tøft nok for oss som tross alt har det bra, både hjemme og på jobb, hvordan er det for dem som sliter i utgangspunktet? Og hvordan forholder vi oss til det? Har vi tid og interesse nok når vi spør hvordan helga har vært? Og hvem er det vi ønsker svar fra når vi stiller spørsmålet i plenum, i et klassrom?

Om det ikke er ille nok for Tom å måtte tie om sin egen situasjon og tilværelse, kan det jo oppleves selvforsterkende negativt å høre alle de glansede historiene fra dem som alltid har gjort noe gøy. Som Per, som er der det skjer. Han er som en levende Instagram-konto, overfylt av solnedganger, sosialt liv og lekre feriereiser. Men er det gitt at Per er lykkelig?

Tenk om foreldrene til Per nylig er skilt, at de er i en bitter omsorgsfordelingssak, og at de konkurrerer om å ta ham med på de fineste turene og de mest innholdsrike helgene. Tenk om Per mest av alt ønsker å bli sett, ikke å bli brukt som en kulisse i andres liv. Kanskje Tom og Per i bunn og grunn er like nedfor, men uttrykker det vidt forskjellig?

Før, han pappa va gla i mæ før

Det må vær no feil som æ gjør

Det må fins en løsning et sted

Æ drømte så fint om det

For barn er det lett å tenke at det er deres feil at mamma gråter, at de må skjerpe seg, at de må jobbe for oppmerksomheten. Lojaliteten til foreldrene er ofte sterk. Hvordan var det for dem å ha hjemmeskole? Hvem lekte de sammen med? Og fikk de mulighet til å si hvordan de egentlig hadde det, der de satt i videosamtale med læreren sin? Sto far i døråpningen og fulgte med da Tom snakket? Var Per eller andre i klassen med på den samme samtalen?

På utsiden kan det meste se ut til å være i skjønneste orden. For vi mennesker, både barn og voksne, er eksperter i å dekke til det vi ikke liker å vise fram. Men bak fasaden er vi like sårbare, like avhengig av venner, like avhengig av å ha noen å dele gleder og sorger med – som vi enten kan strekke oss etter, eller støtte oss på.

Da er vi også avhengig av at noen faktisk spør hvordan helga har vært, og at den som spør også har tid og lyst til å høre svaret. Det ekte svaret. For det må være rom for at også Tom får si hvordan han har det. Uten å føle skyld og skam overfor dem han elsker høyest.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken