Det har ofte blitt sagt om jordbruksoppgjøret, at det bare er to som virkelig forstår det. Den ene er Vår Herre. Den andre er tidligere departementsråd Leif Forsell, for øvrig opprinnelig fra Verran.

Det er selvsagt spøkefullt sagt, men helt uten sannhet er det ikke. For hele systemet med jordbruksavtale er ufattelig komplisert.

Her er forsøk på en forklaring.

Landbruket i Norge er i en slags mellomposisjon. Alle bøndene driver sine gårder som egne selskaper, med den risiko og de muligheter det gir, og man kjøper og selger varer i et marked. Som alle andre private bedrifter.

Men Norge er et rart land. Vi har lange avstander, mye fjell og små arealer, og ikke minst et rart vær. Dermed er det egentlig ikke lønnsomt å drive landbruk overalt. Faktisk er det ganske få arealer som er store nok, flate nok, har godt nok vær og ikke så lange avstander til kundene som skal spise maten. Man kunne selvsagt sagt at landbruk kun skal drives der det økonomisk er rasjonelt. Da hadde vi fått noen storgårder på Østlandet, Jæren og på Innherred - mens resten bare hadde blitt lagt ned, og vi hadde importert all mat.

Dette er nesten alle enige om at vi ikke skal gjøre. Norge skal produsere vår egen mat, om ikke annet fordi det å importere den betyr å ta den fra noen andre. Og fordi import er klimamessig ganske døvt. Dessuten har vi funnet ut at landbruk er kanskje den aller viktigste byggeklossen for at folk skal bo i alle krinker og kroker av landet. For landbruket gir verdiskaping, ringvirkninger, familier med barn som går på skoler - og så videre.

Hvis det skal være mulig å drive landbruk i Snåså eller Lierne - og hvis det skal gå an å være såpass mange bønder og gårder at vi opprettholder spredt bosetting, må storsamfunnet spe på inntekten og jevne ut konkurranseulempene. Dermed har vi lagt et slags spleiselag - slik Norge også har gjort på en rekke andre områder. Dette spleiselaget kalles jordbruksavtalen.

Hvert år forhandler Bondelaget og Bonde- og småbrukerlaget på den ene siden, med staten på den andre, om detaljene i neste års jordbruksavtale. Da settes det av en stor pengepott i direkte støtte, subsidier eller hva man vil kalle det. Dette kan for eksempel være noen tusen krone i støtte per ku eller høne. Så regulerer avtalen også en målpris, altså hvor mye bonden skal få betalt per liter melk eller per ferdige potet. Og avtalen inneholder noen andre ting, som velferdsordninger for bøndene. Totalt bruker Norge i 2022 17,4 milliarder skattekroner på overføringer til bøndene. Til sammenligning bruker Norge 64 milliarder på forsvar og 205 på helse.

Men 17,4 er fortsatt milevis unna å være nok, mener bøndene. Av mange årsaker. I bøndenes øyne har de fleste andre grupper i samfunnet opplevd kraftig økning i kjøpekraft den siste generasjonen, mens de blir hengende mer og mer etter. Oppå dette kommer en ny situasjon. Mange har investert, eller må investere, kraftig. For gårdene er gamle, små og usnedige.

Et nytt fjøs kan fort koste 10 millioner, og med renteøkninger, kraftig prisvekst på blant annet kraftfôr og store klimaomstillinger på trappene er inntjeningen rett og slett for dårlig. Da kan de takke seg selv, kan du si, men dette kommer delvis i kjølvannet av de politiske endringene den forrige regjeringen gjorde, ved å stimulere til at mange skulle drive i større skala. Dessuten: mange har lyst til at landbrukstradisjonene skal bestå - og som sagt: Norge ønsker jo denne bosettingen.

I går kom det såkalte kravet i jordbruksforhandlingene. I neste uke kommer staten med sitt tilbud, og så skal det forhandles. Dette er de mulige utfallene.

  • Partene blir enige - sikkert om en avtale midt mellom kravet og tilbudet.
  • Bøndene takker nei til å sette seg ved forhandlingsbordet. Dette har skjedd flere ganger de siste årene. Da blir det aksjoner. Statens tilbud skal - ifølge uformelle spilleregler - da bare bankes igjennom i Stortinget. Dette scenariet er drepende for særlig Senterpartiet, som da får bondestanden mot seg på første forsøk.
  • Bøndene og staten begynner forhandlinger, men bryter dem fordi de ikke blir enige. Da blir det også aksjoner.
  • Bare en av bondeorganisasjonene blir enige med staten, mens den andre ikke inngår avtale. Dette har også skjedd flere ganger, og kan være mer sannsynlig i år enn på lenge fordi forskjellen på behov og ønsker innad i bondestanden er stor.
  • Det blir brudd, og statens tilbud oversendes Stortinget, men Statens tilbud bankes ikke igjennom. I stedet blir det omkamp på Stortinget, hvor for eksempel SV presser regjeringen til en bedre avtale. Dette skjedde under Erna Solbergs tid, da Venstre og KrF lagde omkamp, og det til slutt ble vedtatt en avtale på 200 millioner kroner mer enn tilbudet.

En annen ting som ofte sies om jordbruksoppgjøret, er å kalle det "vårens vakreste eventyr". Tradisjonelt har man lagt fram krav på opp mot 1 milliard, og i enkelte tilfeller også rundt 2 og 3 milliarder. Så har staten tilbudt en liten del av dette.

Nå er kravet på 11,5 milliarder kroner. Og forventningene er så skyhøye at de nesten ikke kan innfris. Dermed kan årets forhandlinger bli alt annet enn vakre.