Gå til sidens hovedinnhold

Hvordan kan André Skjelstad komme inn med 2 prosent oppslutning? Her er et forsøk på en forklaring

For fjerde gang på fem forsøk kan André N. Skjelstad fra Verrastranda kapre et utjevningsmandat i Nord-Trøndelag - denne gang med 2 prosent oppslutning. Hvordan er det mulig?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I 2005, 2013, 2017 og trolig i 2021 har André N. Skjelstad fra Nord-Trøndelag Venstre kommet inn på Stortinget.

Det har skjedd med henholdsvis 4,3, 4,1, 2,2 og nå 2,0 prosent oppslutning. Skjelstad har en femtedel av stemmetallet Høyre i Nord-Trøndelag sikret seg, men likevel er det han og ikke dem som kommer inn.

Hvorfor er det slik?

Her er et forsøk på forklaring.

Stortinget består av 169 representanter, som velges fra fylkene. Hvert fylke får et visst antall mandater, basert på folketall og areal. De fordeles etter stemmetall, etter en bestemt måte som på fagspråket kalles Sainte-Laguës modifiserte metode. Enkelt sagt får partiene mandater etter hvor store de er.

Men siden vi har fylkesvise kretser og ikke én stor nasjonal krets (som for eksempel Israel), er det en stor risiko for at noen parti får ganske mange stemmer i mange fylker, men ikke kommer inn på Stortinget i noen av dem. På fagspråket kalles dette noen ganger overskuddsstemmer. Mange mener det er urettferdig om et parti får for eksempel 100.000 stemmer, men ikke kommer inn på Stortinget.

Derfor er 19 av mandatene "holdt unna". De kalles utjevningsmandater, og brukes til å gi partiene en mer rettferdig representasjon på Stortinget. Disse 19 deles ikke ut etter stemmetallet i hvert fylke, men som nasjonal tilleggspott.

Nord-Trøndelag har fire direktemandater, og ett utjevningsmandat.

Så begynner det vanskelige.

Alle parti kan i prinsippet kjempe om de 19 mandatene. For å hindre at små parti ikke får for stor innflytelse - er det satt en minstegrense for å delta i konkurransen. Denne minstegrensa kalles sperregrensa, og er satt til 4 prosent av den nasjonale oppslutningen. Alle parti under 4 prosent kan fortsatt vinne direktemandat i hvert enkelt fylke, men det har ikke noe å si hvor mange "overskuddsstemmer" de har. Alle parti over 4 prosent er med og kjemper om utjevningsmandatene.

Neste steg er å bestemme hvor mange utjevningsmandater hvert parti får. Det gjør man ved å regne ut hvor mange mandater hvert parti hadde fått hvis hele landet var én valgkrets. Så trekkes antall direktemandater partiene har vunnet ifra. Tallet man da står igjen med, blir antallet utjevningsmandater.

For eksempel har Rødt i årets valg vunnet fire direktemandater, to i Oslo, et i Hordaland og et i Akershus. Men stemmetallet på landsbasis innebærer at partiet skulle hatt åtte mandater, hvis hele landet var én valgkrets. Åtte mandater minus de fire distriktsmandatene partiet allerede har fått, betyr fire utjevningsmandater til Rødt.

Så gjør man dette for alle partier. Årets utregning (foreløpig) viser fem utjevningsmandater til Venstre, fem til SV, fire til Rødt, fire til Frp og et til Høyre - altså 19 til sammen. KrF og MDG, som begge kom under sperregrensen, får ikke noen.

Så er spørsmålet: Hvem kommer inn, og hvor.

Alle 19 fylkene skal dele ut ett utjevningsmandat, og i år skal de altså deles ut til Venstre, SV, Rødt, Frp og Høyre.

For at dette skal bli rettferdig, regnes det ut hvor nær hvert av disse fem partiene er et direktemandat i hvert eneste fylke. Da får man en såkalt "kvotient". Hvis man er veldig nær å komme inn, er kvotienten veldig nær 1. Hvis man for eksempel trenger 10000 stemmer for å komme inn i et fylke, men bare fikk 5000, blir kvotienten 0,5.

For Nord-Trøndelag Venstres del, blir årets kvotient rundt 0,1. Det betyr at Skjelstad har rundt 10 prosent av stemmene han trenger for å komme inn på direktemandat.

Så lages det en lang liste. Kvotientene til hvert parti i hvert enkelt fylke rangeres, fra det høyeste til det laveste.

Så begynner utdelingen.

Det aller første utjevningsmandatet går til det partiet i det fylket som var aller nærmest å komme inn. La oss si det var Rødt i Rogaland. Da får Rødts førstekandidat i Rogaland stortingsplass. Siden hvert fylke bare kan dele ut ett mandat, strykes så alle andre partis kvotienter fra Rogaland på den store listen.

Slik fortsetter man nedover. Mandat to går til det partiet i det fylket som nå står øverst på listen, for eksempel Frp i Oppland. Så strykes alle andre Oppland-kvotienter, og man fortsetter.

Så fort et parti får det antallet utjevningsmandater de skulle ha, strykes alle kvotienter fra det partiet nedover på lista.

Systemet er egentlig ren bingo, og en endring øverst i lista vil forskyve alle andre mandater.

Til slutt står man igjen med en ganske kort liste, og når det aller siste fylket deler ut sitt utjevningsmandat, står det også bare igjen en kvotient på listen, nemlig partiet som ennå ikke har fått alle sine utjevningsmandater.

De siste mandatene som deles ut går ofte til representanter som nesten ikke har støtte i sitt fylke. Et kjent eksempel i politikken er Vera Lysklætt (V), som i 2005 kom inn på utjevningsmandat i Finnmark med bare 826 stemmer.

Siden det bare står én kvotient igjen for det aller siste fylket, er det faktisk ikke relevant hvor mange stemmer kandidaten har. Rent teoretisk betyr det at man da kommer inn med bare sin egen stemme i stortingsvalget.

Av litt tilfeldige årsaker har Nord-Trøndelag vært blant de siste fylkene som delte ut sine mandater ved alle valgene Skjelstad har kommet inn. Hvis Skjelstad kommer inn også i år, har han bare 2 prosent bak seg, men det holder altså for systemet!

Kommentarer til denne saken