– Når jeg går ute, ser jeg sjokket i folks ansikter. For første gang kan jeg tydelig lese traumene i folks ansikter. Våre traumer er ikke lenger usynlige.

Det forteller min kollega Amael (anonymisert), som jobber for Norsk Folkehjelp i Gaza.

Nå er en skjør våpenhvile her, og gjenoppbyggingen kan sakte begynne. Igjen.

Amael kjenner ødeleggelse. Hen har allerede overlevd tre kriger i Gaza, i 2009, 2012 og 2014. Bombingen denne gangen beskriver hen som helt ulik alt hen har opplevd før. At omfanget av ødeleggelsene er verre, og at lydene fra eksplosjonene fikk hus som ikke ble truffet til å riste og svaie. Det har ikke Amael sett tidligere.

Elleve dager med angrep. Elleve søvnløse netter. 243 palestinere er drept, blant dem er 66 barn. Flere tusen er skadd, titusenvis har mistet hjemmene sine. Det mangler mat, vann, strøm og medisiner. Det eneste COVID19-laboratoriet er ødelagt. Hvordan kan verdenssamfunnet tolerere at palestinerne gang på gang utsettes for slike grusomheter?

FN kom med en rapport i 2012 som sa at Gaza ville være ubeboelig innen 2020. Den kom ut før bombingen i 2014 og før bombingen som nettopp har stoppet. Hver eneste indikator i denne rapporten er verre enn de kunne forutse. Det var humanitær krise på Gazastripen lenge før bombingen igjen startet for 11 dager siden.

Våpenhvilen betyr ikke at vi kan gå tilbake til slik situasjonen var før, fordi den situasjonen førte til krigen. Blokaden må opphøre og det må gis fri tilgang til humanitær hjelp, mat, medisiner og internasjonale redningstjeneste som kan bistå sivilforsvaret i Gaza som ikke har kapasitet eller utstyr til å lete etter overlevende i ruinene.

– Jeg er redd for at noen av skadene er irreversible nå, forteller Amael meg. –Folk har mistet håp og lever i Gaza i fullstendig elendighet. Vi har folks solidaritet, men vi trenger at det oversettes til politiske handlinger. Lands myndigheter må høre på folket sitt. Ikke la oss miste håpet.

Og det skal vi ikke gjøre. Vi i Norsk Folkehjelp mener Norge må bruke sin plass i Sikkerhetsrådet og være tydelige på at selv om voldsbruk fra begge sider har rammet sivile, er det krav om forholdsmessighet.

Israel har en overveldende militær styrke, og de humanitære konsekvensene for sivilbefolkningen på palestinsk side er langt mer alvorlige på grunn av sårbarheten som er skapt gjennom tiår med okkupasjon og blokade. Norge bør være tydelige i sin påpekning av sammenhengen mellom okkupasjonen og frustrasjonen blant palestinerne.

Det må tas til orde for en mer aktiv og ambisiøs differensiering mellom staten Israel og det okkuperte palestinske området i medlemstaters samhandling med Israel, i tråd med FNs sikkerhetsrådsresolusjon 2334 (2016).