Da mormoren min til slutt døde av kreften som oppsto i eggstokkene hennes for 15 år siden, gikk det fort. Men i forkant hadde svulsten fått vokse seg stor i fred og ro. I lang tid fikk hun nemlig høre at det hun led av var urinveisinfeksjon. Hun ble ikke tatt på alvor av legene. Kanskje fordi hun også var en såkalt «hypokonder», som alltid klaget over vondt et eller annet sted. Et stempel som spesielt mange kvinner får hengende ved seg. Sytekjerringer, kaller vi dem og tenker kanskje på klagingen som irrasjonell bakgrunnsstøy. Jeg tok henne ikke på alvor den gangen jeg heller og det har jeg angret lenge på i ettertid.

For min mormors helse var et resultat av både traumer, et liv i fattigdom og det faktum at hun var en kvinne. Gjennom min reise inn i hennes historie – som ble til deler av boka Morslinjer – har jeg lært at jeg ikke kan isolere helsen hennes fra det livet hun levde. Vi er nødt til å se det i en sammenheng for å forstå ordet kvinnehelse.

Hvordan døde hun? Spurte jusprofessor og feminist Catharine MacKinnon i boka Are women human? fra 2006, og argumenterte den gangen for at dette spørsmålet er vesentlig i vårt samfunn – og det i økende grad. Spørsmålet hennes var relatert til en bok om vold mot kvinner i samfunnet vårt, det samme feltet som jeg har jobbet med som forfatter og journalist. Vi kunne ha stilt det samme spørsmålet når det kommer til kvinnehelse, men kanskje er det her enda viktigere å stille spørsmålet: hvordan lever hun?

Eller sagt på en lengre måte: Hvordan sørger vi for at ordet ikke forminskes til å bare bli et buzzord om sykdom og diagnoser, men også kvinners liv og erfaringer?

Jeg tror vi gjør godt av å lene oss mer på historien når vi forsøker å finne et svar på det. For samfunnet vårt er fortsatt formet av store, greske tenkere – som skrev mye viktig ja – men som også var misogynister. La oss ikke late som noe annet. Aristoteles beskrev som kjent kvinner som deformerte menn, og Platon takket gudene for at han ikke ble født som kvinne. Det er også tanker som preget bibelen (tenk: Eva). Og det er tanker som fortsatt preger oss i dag, enten vi har lest Ex.phil. eller ikke.

Vi assosierer fortsatt det kvinnelige med kropp, følelser og natur. Alt som er møkkete og irrasjonelt. Intellektet, altså det rasjonelle, er assosiert med menn. For eksempel ble ulike former for kvinnelige lidelser, eller kvinnelige følelser for den saks skyld, i mange år bare samlet under sekkebegrepet hysteri. Med irrasjonalitetens dom hengende over seg har kvinner i årtusener blitt sperret inne, lobotomert og stilnet. Eller brent på bålet.

Heinrich Kramer (mannen bak Heksehammeren, boka som initierte hekseprosessene) stilte tidlig spørsmålet: Hvorfor er kvinner så mye mer overtroiske enn menn? Og selv om vi heldigvis ikke brennes på bålet for svarene i dag, så stiller vi fortsatt ofte spørsmål om kvinners rasjonalitet. Du vet, «den bitchen er gal». Ubevisste og internaliserte holdninger som utvilsomt gjør noe med vår tiltro til kvinners beskrivelser av egne opplevelser, erfaringer og helse. Det er ikke rart om det gjør noe med den hjelpen vi får i helsevesenet, hvordan vi blir møtt og dermed også i hvilken grad vi blir syke.

Endometriose, fibromyalgia, kronisk utmattelsessyndrom, irritabel tarmsyndrom, Interstitiell cystitt, migrene, kronisk spenningshodepine, kroniske korsryggsmerter, vulvodyni/vestibulodyni. Det er alle kroniske smertelidelser av i dag som har det til felles at det er kvinner som i hovedsak rammes av dem. Det finnes eksempler på at flere av disse har blitt feilaktig diagnostisert som psykiske lidelser, eller at de ikke blir tatt på alvor. Noen av dem er diagnoser som av og til kan komme som følger av, eller som forsterkes av voldserfaringer, andre av levekårsstress. I de økende trange tidene som vi lever i nå vil begge deler, spille en vesentlig rolle for begrepet «kvinnehelse».

Erfaringer fra krisesentrene i andre nedgangstider viser at vold i nære relasjoner øker når økonomien blir trangere. Og vi vet også at fattigdom rammer spesielt kvinner: Enslige forsørgere, som min mormor var, er fortsatt i hovedsak kvinner. Kvinner er fortsatt lavere lønna enn menn. Flere kvinner enn menn lever på uføretrygd. Kvinner fortsetter også å være sykere enn menn, og selv om ikke forskerne har konkludert med hvorfor det er sånn, så har mange andre forsøkt å gjøre det ved å skylde på late kvinner. En del politikere blant annet.

Kvinnehelse må forstås i et livsløpsperspektiv. For eksempel i en sammenheng av sosial ulikhet, noe vi vet altfor lite om. Det reflekteres også i SSBs Kvinnehelserapport som kom denne høsten.

Våre kropper og sinn, og derav erfaringer, er ikke to forskjellige ting. Min mormors sjel (om vi kan kalle det for det) svevde ikke utenfor kroppen hennes som en eller annen usynlig materie, i alle fall tror ikke jeg det. Jeg tror at hun var én og samme ting: Et menneske hvis uhelse ble formet av de tidene og de strukturene hun levde med. Og sånn er det også for kvinner i dag.

Hvorfor har kvinner i dag dårligere helse enn for 20 år siden? For å forstå det må vi først begynne med å ta kvinner på alvor.