Av og til lurer jeg på hva Human-Etisk Forbund (HEF) er så redde for. Da det var korona og digital skolegudstjeneste, sendte jeg sønnen min på kulturell jul. Dette fordi jeg verdsetter det sosiale fellesskapet bedre enn det digitale. Jeg satt ikke på nåler og trodde barnet mitt kom hjem som ateist.

Når skolen underviser i hellige rom, er det helt på sin plass med ekskursjoner til hellige rom innenfor ulike trossamfunn. For meg ville det ikke være skremmende om barnet mitt fikk se hvordan de ulike religionene utøver sin tro. Jeg har selv reist mye og vært inne i moskeer og buddhistiske tempel. Det er interessant å se at andre har en helt annen overbevisning enn seg selv. Jeg ville ikke vært redd om HEF kom på skolen og fortalte om sin organisasjon heller – med sin forkynnelse og moral. Man trenger ikke delta selv, men være en sosialantropolog.

Les også

Deltagelse i religiøse ritualer kan ikke sammenlignes med besøk hos andre trossamfunn

Det er selvsagt et spørsmål om hvor lenge man skal holde debatten med HEF-leder Christian Lomsdalen i gang. Han representerer HEF og gjør jobben sin godt. Det å ha en tro, handler om troserfaringer, det å ikke ha en tro, handler om manglende troserfaringer. En må jo godta at man har ulike livssyn.

Når det gjelder skolegudstjenester, skrev jeg at det kanskje ikke er nødvendig med skolegudstjenester dersom skolen formidler kristendommen. Når det er sagt, er det ikke mye forkynnelse i skolegudstjenestene. Selvsagt kan det være lokale forskjeller. Juleevangeliet blir fortalt, og vi tenner lys for andre. For mange er det viktig å tenne lys for barn som har blitt sendt hjem til hjemlandet, til tross for faren for at foreldre blir fengslet og drept.

Jeg tror også at en del lærere overlater formidlingen av julebudskapet til oss prester. Jeg har møtt flere mødre som ønsker at skolegudstjenestene burde være obligatorisk. Så lenge det er en slik ordning, er det jo ingen dum idé. Da kunne jo også besøk på museum med fortellinger om fjøsnissen og andre vetter også være obligatorisk. Også besøk eller deltakelse i andre religiøse samfunn kunne være obligatorisk. Det finnes mange måter å øke kompetansen hos elevene, man må bare være kreativ. Kanskje har det også skapt samhold.

Lomsdalen ser mitt innlegg som et forsvar for skolegudstjenester. Jeg tenker jeg stilte meg ganske åpen for flere muligheter. At kristendommen står som eget punkt i KRLE, er det ikke jeg som har bestemt. Jeg møter mange dåpsforeldre – og så å si alle ønsker at skolen tar seg av kristendomsundervisningen. Når de kommer til konfirmasjonsalderen er ungdommene nysgjerrig på de kristne ritualene og deltar mer enn sine foreldre.

Jeg tenker at HEF kunne gått inn og laget et godt alternativt tilbud til elevene i stedet for skolegudstjeneste. Unge venstre lederen, sier at alternativene er dårlig organisert. Det burde jo HEF ta på alvor og gjøre noe med. Voksne som mener å ikke ha en kristen tro, er likevel glad i de kristne julesangene. Det er tradisjoner som står sterkt hos det norske folk.

Barna er prisgitt sine foreldre, og jeg er av den oppfatning at man kan få innføring i ulike livssyn. Jeg tror svært ofte går de voksnes behov foran barnas behov. På skolen får de innføring i ulike trosretninger, likevel opplever jeg at HEF er premissleverandør for skolens holdning. Før jul hadde skolen vår juletrefest med innslag av elever. Geitekillingen som kunne telle til ti, og Albert Åberg ønsker seg hund til bursdag, ble dramatisert. Det var ingenting om jul. Å dramatisere Musevisa eller På låven sitter nissen hadde vel ikke vært så vanskelig. En sitter bare igjen med en tom og manglende julestemning.

Jeg tenker vi kan være rausere ovenfor våre barn. Vi kan gi de innblikk i noe vi selv ikke har sansen for. Da er vi gode foreldre. Jeg har selv arbeidet ved Nasjonalmuséet og tenker at museene kan spille en viktig rolle. Både i formidling av norrøn kunst, kristen kunst og eventyrfortellinger. Kittelsen har gitt oss en stor skatt der, og Nøkken burde vært barnelærdom for barn som bor nært tjernet. Vi har en tusenårig kulturarv i Norge med kristendom.

Også islamsk kunst er viktig å formidle, de har en tradisjon for å framstille menneskekroppen abstrakt, og det har påvirket modernismen. Mange sliter med måten kristendommen ble innført på, og det kan jeg skjønne. Men alle er barn av sin tid, og bruker de virkemidler de brukte den gangen. Olav den hellige blir ikke kristen før han står ribbet tilbake. Jeg vil anta at også humanetikere kan ha en negativ opplevelse med kristendommen, og jeg skjønner at man da tar avstand. Selv tok jeg avstand en periode da en av mine beste venninner omkom i en bilulykke bare 26 år gammel.

Leser man læreplanen for KRLE, er det mye som ikke blir tatt opp i skolen. Barna er prisgitt sin lærer. Utrolig mange lærere har en fornuftig tilnærming til kristendommen, og tolker fortellingene bokstavelig. Rektoren på vår skole vet ikke forskjell på kristne og sekulære julesanger, og hun mener buddhismen feirer jul. Også karnevalet feires ofte midt i fastetiden – så man må spørre seg hva kunnskapsinstitusjonen holder på med? Sannheten kom til oss gjennom myter, bilder og fortellinger. Så er det opp til oss å forstå og fortolke det symbolske språket. Man bør også kjenne sin religion godt, for å kunne ta avstand fra den.

Juleevangeliet har en sosial funksjon. For meg er det rart at skolen ikke samler inn penger til God jul, lille venn eller gjør noe annet sosialt for de som har lite å rutte med. Det blir innholdsløst om juleforberedelsene bare handler om hva barna ønsker seg fra nissen. De bør lære å møte andre og å se andre. En kan også se to ganger, da utøver man respekt. Og strengt tatt er det vel verre å ikke få julegave enn å bli utsatt for en forkynnelse man kan glemme dagen etter. Det er alltid viktig å sette tingene inn i et perspektiv.

HEF har mange gode verdier og disse verdiene burde få innpass i juleforberedelsene på skolen. De samsvarer med de kristne verdier, siden Jesus er selve grunnleggeren av humanismen. Julen bør ikke bare handle om oss selv, men mest om andre. Livssynsmangfold skal ikke være en del av en festtale, men noe som utøves i praksis, slik at vi respekterer hverandre, Hvordan vi møter hverandre, hvordan vi ser hverandre?