Jeg er mor, jeg er bedriftsleder, jeg er samfunnsborger og har fire voksne barn. Jeg er med andre ord fritatt for all daglig frustrasjon, lærerstreiken må generere. Jeg er veldig takknemlig for at barna våre har gått på en offentlig skole med dedikerte lærere.

Jeg er overbevist om at alle foreldre og besteforeldre er enige i at de ønsker dyktige, dedikerte og faglig skolerte lærere til sine barn og barnebarn – i alle 13 årene de går på skolen.

Så hvor er alle støtteerklæringene fra foreldre, FAU-representanter og SU?

Hvorfor står vi ikke på barrikadene sammen med lærerne? Hvorfor ser vi ikke at den kampen dagens streik handler om – dreier seg om så mer enn å få mer lønn i dag.

Den handler om å løfte et av samfunnets viktigste yrker opp, slik at det igjen blir attraktivt for alle de unge menneskene som etter 13 år på skolen skal velge yrke. Det er verdt å minne om at det er lenge siden læreryrke var et kall!

Hvilket signal gir vi disse ungdommene/unge voksne når vi snakker ned læreres demokratiske rett til å streike, vi snakker ned lærere generelt, vi legger skylden på lærerne for at streiken fortsatt varer.

Det fascinerende er at dagens yngste elever er midt i 30-årene når vi runder 2050. De skal altså håndtere et samfunn som er ekstremt annerledes enn dagens hverdag. Det vil antakelig være mer eller mindre digitalisert og robotisert – så hva kreves da av dagens og de neste tiårs skole for å ruste dem til å bli ansvarlige empatiske voksne i en ny verden?

Hvordan skal vi lokke ressurssterke unge mennesker til å ville bli lærere, når vi forteller dem med store tykke overskrifter hver dag – at vi ikke synes yrket deres er verdt den betalingen vi selv har som ingeniører, økonomer, advokater, leger og så videre?

Barna og barnebarna våre bør ha de samme muligheter til å få en skolegang som gir dem de samme mulighetene dagens generasjoner har hatt.

I en arbeidskonflikt hviler det et enormt ansvar på arbeidsgiver, det gjør det også på KS. Jeg er veldig usikker på om norske kommuner er i stand til å forvalte det ansvaret det er å drive grunnskolen for fremtiden, i dette landet.

Jeg lurer veldig på hvorfor debatten i mediene og i det offentlige rom ikke handler om det.

Hvorfor stiller vi ikke spørsmål om hvordan vi har havnet i denne situasjonen? Hvor og når gikk det galt da norske kommuner fikk ansvar og penger fra staten til å være forvalter av noe som viktig som grunnskolen vår?

De som burde vært på barrikadene for – og sammen med – lærerne, er NHO og næringslivet. Det er vel ingen som er mer avhengig av en god skole enn vi som sloss om å få ta imot elevene og studentene når de er ferdig utdannet.

Hvorfor engasjerer vi oss ikke?

Vi trenger dyktige, dedikerte lærere, som føler seg verdsatt og som på lik linje med andre yrkesgrupper med 5 års høyere utdanning, får en lønn som er konkurransedyktig.