Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Vi undres iblant hvorfor det så få som deltar på åpne kulturelle arrangementer, aktiviteter, stevner og lignende – det siste var vel at antall deltakere på sykkelritt har gått ned. Svaret er kanskje ganske logisk hvis vi ser på utviklingen i samfunnet siden jappetiden på 1980-tallet og frem til i dag - før vi konkluderer.
Tor Åge tror på opptur etter nedtur: – Ting går i bølgedaler,
I dag er nesten halve befolkningen medlem av idrettsbevegelsen. Helt til slutten av 1960-årene var tallet bare én av ti. Idrettsbevegelsen har helt klart vært Norges suverent største masseorganisasjon, ikke minst for barn og ungdom. Når idrettshallene ploppet opp over hele Norges land, spesielt på 1980-tallet – la det grunnlaget for andre typer idretter, og med det steg både antall frivillige lag/foreninger, utøvere og arrangement jevnt og trutt. I dag finnes det bare i Norges idrettsforbund 55 ulike særforbund, som igjen har ulike idrettsgrener. I følge Wikipedia fantes det per mars 2020 hele 114 ulike typer sports- og idrettsgrener i verden – og da snakker vi bare om idrett, i tillegg kommer øvrige kulturaktiviteter.
Dette har naturlig nok ført til en kamp om både medlemmer/utøvere, og ikke minst – behov for personer i styre og stell, og dugnader. Mange er som regel med i flere lag eller foreninger i perioden når barna er unge, men så har vi også de som har vært med lenge (les: ildsjelene). Vi ser nå imidlertid en nedadgående trend når det gjelder å få med folk i styre og stell, og ikke minst på dugnader og lignende. De fleste unnskylder som regel seg med at de har så mye annet å gjøre! Jeg mener imidlertid dette handler om prioritering. Har også hørt at man kan slippe dugnad hvis man betaler for det! Det er nesten så jeg mener at vi burde ha frivillighetsarbeid som eget fag i grunnskolen, i det minste på videregående skole – bare for å få frem hvor viktig det er for felleskapet og samfunnet. Og, det er faktisk sunt - ikke minst for den psykiske helsen.
Lederne er enige: – På tide at vi slår oss sammen
Vi skal selvfølgelig ikke glemme pandemien som kom i 2020 – den ga oss alle et skremmeskudd, vi turte ikke, eller fikk ikke delta på aktiviteter og arrangement som før. I 2021 var andelen som fortsatt ikke deltok på ulike kulturelle aktiviteter, sunket med opptil 70% fra i 2016 ifølge Statistisk Sentralbyrå. Noen fikk kanskje et pusterom under pandemien, og kjente hvor behagelig det var bare å slappe av? Er det tilfelle, så sier vel det mye om dagens samfunn.
Vi skal heller ikke glemme utviklingen av digitale og sosiale medier – dette er nok kanskje den største synderen for inaktivitet? For, hvor enkelt er det ikke å sitte hjemme i en sofa med en fjernkontroll eller en mobil og få hele verden i fanget? I tillegg har det nå blitt enda mer mulighet for digital aktivitet – noe ungdommene spesielt setter pris på (les: gaming) og sosiale medier. Og, hvor mange voksne har mer fokus på mobilen når de er med barna på trening eller kamp - eller sitter i et selskap?
Så må det nevnes at det finnes faktisk utrolig mange flotte kulturelle tilbud og aktiviteter. Bare i Namsos er det registrert ca. 300 frivillige lag og foreninger, med smått og stort. I tillegg kommer alle de profesjonelle aktørene som lokker med attraktive show, med både lokale og nasjonale stjerner/kjendiser. Og da er jeg endelig kommet frem til kjernen i spørsmålet – hvorfor er det få som møter opp når det skal arrangeres noe?
For det er kanskje ikke så rart at det blir få deltakere, hjelpere eller tilskuere når de nevnte 300 lag og foreningene skal finne en dato for sitt arrangement – som ikke kolliderer med et annet i samme kommune? I tillegg kommer de kommersielle aktørene med sine arrangement – gjerne på samme dag/kveld. Tar jeg med alt som skjer i nabokommunene i tillegg, så blir det jo naturlig nok kamp om publikum/deltakere. Man kan også spørre seg hva som er grunnen til at det er en utfordring med å få frivillige til å hjelpe til med alle nasjonale innsamlingsaksjoner og lignende?
Jeg har ikke fasiten, men jeg tror nok at samfunnets utvikling som jeg har nevnt ovenfor, har ført til mer stress og mas – og som igjen fører til at ildsjeler og dugnader er i ferd med å dø ut hvis det ikke gjøres noen grep. Burde ikke lag og foreninger samarbeide mer om arrangement og lignende? Tror nemlig det er undervurdert og for lite prøvd, så utfordrer dere her og nå. Det vil føre til færre, men også bedre arrangement - samt at man får flere som kan hjelpe til. Nabolaget/foreningen kan i tillegg ha personer med en kompetanse som ikke ditt lag/forening har, og motsatt – sammen blir man bedre!
Sjekk hvem som ble «Årets ildsjel» i din kommune
Jeg avslutter med å si at i de to siste årene virker det som om at mange har kommet seg ut i skog og på fjell, og det er vel kanskje det eneste positive pandemien bidro med - så vi har forhåpentligvis ikke blitt for inaktive likevel. Men, ikke la frivillighetsarbeid og dugnadsånden dø ut folkens. Og, ære være alle dere ildsjeler som står på - dere er gull verdt!
