En stor del av vårt lokale energiselskap TrønderEnergi blir nå etter alle politiske signaler å dømme solgt til det private oppkjøpsfondet HitecVision. I det nye selskapet havner all vindkraft (og med det alle framtidige investeringer i ny kraftproduksjon), og også 19 prosent av den gode gamle vannkrafta.

Denne saken har putra i gryta unntatt offentlighet i noen måneder, men behandles nå i eierkommunene, og i møtet i finans- og organisasjonskomiteen i Trondheim bystyre innstilte et flertall på å godkjenne planene. Bare Rødt, Senterpartiet og SV stemte mot. Den endelige avgjørelsen faller i bystyrets junimøte, men det går vel mot et omtrent like rungende ja som det så langt har gjort i de andre eierkommunene.

Les også

Trønderenergi og privatisering av kraftressursene

TrønderEnergi har bedrevet iherdig lobbyvirksomhet for disse planene, og har argumentert med at den private investeringskapitalen er ei forutsetning for at selskapet skal kunne bli med på det såkalte grønne skiftet som alle er enige om at vi trenger. Hjelp oss å redde verden, liksom.

Men det er gode grunner til å være betenkte over denne utviklinga. For helt sida konsesjonslovene ble innført tidlig i forrige århundre har et politisk flertall i Norge vært opptatt av demokratisk kontroll med den utslippsfrie norske energiproduksjonen, som vi etter hvert har skjønt er av enorm verdi for industriutvikling, arbeidsplasser og velferd i Norge.

Tilgangen på fornybar elektrisk kraft var den gang som nå en enorm fordel for Norge, og framsynte stortingspolitikere skjønte at folket måtte beholde kontrollen over utbyggingene og inntektene. Tyske kapitalister skulle ikke sitte og eie norske fosser. Og den dag i dag er det et lovkrav om at 2/3 av eierskapet i vannkrafta skal være offentlig.

Men for vind forholder det seg annerledes, noe som dessverre ikke ser ut til å bekymre det politiske flertallet i Trondheim og de andre kommunene som sammen eier TrønderEnergi. Parallellene er mange, men tidene er tydeligvis nye. For både vann og vind er fornybare ressurser som kan produsere energi så lenge vi trenger det, og i begge tilfellene innebærer utbyggingene lokale naturødeleggelser, og kommer noen steder i konflikt med lokalbefolkninga. Det går ei linje fra Mardøla og Alta til Fosen og Frøya.

Jeg kjøper ikke premisset om at det grønne skiftet er umulig å gjennomføre uten at vi avdemokratiserer energisektoren i Norge, og lar kortsiktige og grådige kapitalister kjøpe, eie og tjene penger på det gullet den utslippsfrie elektriske krafta er på det nasjonale og europeiske markedet. For det er nemlig ikke sånn at staten mangler penger her i landet.

Dersom det politiske flertallet i Norge skulle komme fram til at det er lurt å investere en haug milliarder i ny vindkraft, på tross av eventuelle lokale protester og tap av naturmangfold, er det da bare å gjøre det. Pengene fins. Og da er vi i alle fall sikra at både inntekter og ansvar havner i våre folkevalgte organer, der det forhåpentligvis sitter noen som skjønner at strøm er noe du enten har eller trenger, ikke en tilfeldig vare på et kommersielt marked.

Ei demokratisk styring over energiproduksjonen gir oss jo også muligheten til å velge mindre naturødeleggende energiproduksjon, og muligheten til å begrense den veksten alle veit ikke kan fortsette i det uendelige. Man redder ikke verden ved å ødelegge den naturen vi skal ta vare på i klimaets navn. Derfor kan ikke energiproduksjon foregå på rent kommersielle vilkår, energiproduksjon må styres politisk.

Jeg er derfor spesielt skuffa over at politikere som kaller seg sosialdemokrater synes privatisering og kommersialisering av lokal og nasjonal energiproduksjon er en god idé. Jeg tror faktisk ikke eierne av HitecVision og andre kortsiktige oppkjøpsfond er ute etter å redde verden. Jeg tror de er ute etter profitt. Det er for så vidt ikke noe nytt at Arbeiderpartiet støtter privatisering og avdemokratisering av offentlig infrastruktur, men naive meg blir likevel skuffa hver gang.

Det er som kjent vanskelig å si nei til penger, sjøl om det mange ganger åpenbart er etisk riktig. Sånn var det i 1906, og sånn er det i 2022. Derfor trenger vi ei lovgivning som forhindrer at inntekter fra verdier som ingen eier tilfaller fellesskapet, ikke kakser som samler på sportsbiler. For vannet og vinden er vår alles eiendom. Derfor trenger vi ei lovgivning for vindkrafta som tilsvarer den vi har for vannkrafta, nettopp for å sikre velferd, arbeidsplasser og muligheter for framtidige generasjoner.

For lokalpolitikere er åpenbart ikke til å stole på, sjøl om Rødts representanter, til forskjell fra for eksempel Senterpartiet sine, har stemt mot denne privatiseringa i alle kommunene som har behandla saken.