De siste ukene har vi i Trønder-Avisa jobbet mye med historiene og ryktene som svirrer rundt årets russefeiring.

Mye tyder på at årets kull er verre enn på lenge – og med en god forklaring på hvorfor. Årets tredjeklassinger har tilbrakt to tredeler av tiden på videregående i et koronaregime som blant annet sendte dem hjem – og på internett.

Les også

Velfortjent russetid?

Der foregår det mobbing, utestenging og personkarakteristikker som er så grove at alle over 35 hadde blitt sjokkerte.

Vi har sett en del av dette i vårt arbeid med artiklene. Min påstand er at dette ikke bare er tøft, ubehagelig og svært skadelig for ungdommenes tid på videregående. Det er et digitalt regime skreddersydd for å sende ungdommer inn i livslangt utenforskap.

Før du leser videre, må du være klar over en ting. Dette er ikke en digital hverdag hvor det er noen få mobbere – bøllene vi kjente fra skolegården da vi godt voksne var unge – som lager kvalm. Svært mange – helt vanlige ungdommer – deltar i en hjerteløs oppførsel hvor man på apper og sosiale medier gir hverandre knallharde dommer og tilbakemeldinger om utseende og egenskaper. Helt vanlige gutter og jenter, som har kjent hverandre i årevis fra grunnskole, fritidsaktiviteter og fra nabolaget, sitter plutselig på nett og stemmer over hvem som får være med og ikke.

Du leste rett. De stemmer. Med egne apper eller funksjoner i for eksempel Snapchat. Får den og den personen være med i russegruppa, som de neste to årene skal være grunnlaget for alle fester, som skal lage den kuleste sangen, som skal bruke noen hundre tusen på en idiotisk buss. Og som er den digitale møteplassen hvor de diskuterer, avtaler, ler og krangler hver eneste time.

For russegrupper lages ikke helga før russetiden. De lages så tidlig som sommeren etter ungdomsskolen.

Og hvorfor får man ikke være med? Det er tusen årsaker. De verste er kanskje «du er for feit», «du er for usikker på deg selv», «du har ikke nok penger». Eller kanskje er ikke dette det verste. Kanskje er faktisk det verste når årsaken bare er at gruppa er full. Du, som usikker 17-åring har ikke engang en god forklaring på hvorfor du plutselig ikke er med i gruppa. Det bare ble sånn. Sorry – du får finne på noe annet.

Så kan du kanskje si at sånn har det blitt. Internett er ikke funnet opp på Steinkjer videregående skole – og uansett hva vi foretar oss vil mobiler, apper og digital mobbing finne sted. Og russetid, det er jo egentlig ikke noe som skolen har regi på.

Tull.

Skoleledere har stilltiende akseptert at russekulturen har blitt et felles rammeverk for å legitimere utenforskap blant ungdom. Hvorfor skulle ungdommene samle seg i store grupper og votere over hverandre, hvis det ikke var for russetiden? Og mens rektorer og skolepolitikere prater visvas om trygge skolemiljø, drop out-andeler og dannelse, foregår dette midt under nesen deres hvert år. Lærere, avdelingsledere, rektorer, de på fylkets hus og utdanningspolitikerne i Trøndelag er alle skyldige i en stor ansvarsfraskrivelse i russespørsmålet!

«Hva skal vi gjøre da?», spør de sikkert. Noe. Hva som helst. Si opp i protest. Send brev til kunnskapsministeren.

Eller gjør et helhjerta forsøk på å regulere en russekultur som helt åpenbart ødelegger menneskers liv.

For, og her er kjernen: Dette skjer på skolen. Det offentlige Norges felles tilbud til alle. Selve ryggraden i å gjøre ungdommer til voksne. I sosialdemokratiske Norge, hvor alle skal med, iallfall til et visst minimum. Russetiden er så nært knyttet til skolen som korona er til norske sykehus. Jobber du i skolen, kan du ikke late som det ikke finnes.

Russebusser kunne godt vært forbudt for min del. Russegrupper likeså. Og hvis en felles camp for alle rødruss betyr at alle har et sted å være som de er velkommen til, så kan skolene faktisk ta initiativ til det. Det kan iallfall ikke være sånn at et russestyre, som for øvrig også er sosialt utenforskap satt i system (og jeg var russepresident på Steinkjer videregående i 2003) skal være noe legitimt organ for å avgjøre ungdommenes fremtid.

Også må det settes inn et forebyggingsarbeid på et helt annet nivå. Og ja, russeindustrien kan både reguleres, kritiseres og utkonkurreres.

«Foreldrene har også et ansvar her», vil også skolelederne si. Ja, åpenbart. Men jeg har en sterk mistanke om at mange lar prinsippene gå i et lettelsens sukk over at akkurat deres unge ser ut til å komme seg helskinnet igjennom. Eller fordi de har en unge nummer to og tre som snart skal inn i det samme regimet – og som vil få det knalltøft om en idiotisk mamma eller pappa klagde og sutret. Kanskje sitter også mange foreldre og venter på en anledning til å stå opp mot dette – men da sammen med svært mange andre. Eller kanskje er de ikke så godhjertet. Kanskje gir de rett og slett f.

Det kan de ikke gjøre lenger. Nå trenger vi en storaksjon mot de negative sidene av russekulturen.

Også var det ungdommene selv, da. De har den vanskeligste jobben av alle. Men også de må forsøke. Nå er årets russetid snart ferdig, og alle som sitter igjen med flere negative enn positive følelser kan vinke adjøss til skolen og hjembygda – og sette seg på første flyet til en storby hvor det er kult å være ukul. Men kanskje kan de, før de drar, gjøre et lite forsøk på å stå opp mot kulturen. To jenter ved Steinkjer videregående skole, Anna Maria Friedl og Frøya Aalberg Malmo, har gjort et helhjertet forsøk på å gå foran. La oss håpe de får selskap!