Gå til sidens hovedinnhold

Hvorfor har vi museer?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Museer har et skikkelig dårlig ord på seg. En museumsvokter er en som hater endring. Noe musealt er noe gammeldags og knusktørt. Det bobler ikke akkurat livsglede av ordet museum. Så hvorfor holder vi oss egentlig med museer? La oss være ærlige: Vi kunne fått nokså mange enerom til syke og gamle for det pengene vi bruker på museer. Eller flere titalls meter motorvei. Det er to svar på spørsmålet, ett av dem er kjedelig og et av dem er interessant.

For å ta det kjedelige først: Noen må ta vare på gamle greier. Vel, det sier seg selv. Fordi historien er viktig, osv. osv. Og kulturen, den er viktig den. Hvordan var det igjen, Kvikk lunsj, brunost, vafler og julaften og 17. mai, ikke sant? Og bunad, og hesjestaur og smørdailler og mangletrær og ølkanner og æringer og færinger og åttringer og en gammal traktor og ei sånn lampe som de brukte i gruvene på 1860-tallet og den øksa som skarpretter Franz Wilhelm Stengel brukte til å kakke ihjel barnemordersken Dordi Brynildsdatter Roshålån i 1777 og hva det nå er, alt sammen.

Den nesten endeløse mengden av gamle greier som museene tar vare på, er bit for bit med på å bygge opp fortellingen om hvem vi har vært og hvordan vi kom hit vi er i dag. Det er viktig å ta vare på gamle greier, og heldigvis har vi museer til å fikse den biffen, som det heter. Det er det kjedelige svaret. Nå til det interessante:

Se dere rundt i samfunnet. Se etter den gode samtalen om hvordan ting henger sammen. Se etter den velbegrunnede meningsutvekslingen, og den ettertenksomme vurderingen. Se etter arenaene hvor et mangfold av stemmer kommer til orde, respektfullt lytter, og sammen finner felles grunn og en retning fremover. Se godt etter. Jeg vet ikke med dere, men jeg kan knapt se disse greiene noe sted.

Min påstand: Museene er snart de eneste institusjonene som har reell mulighet til å føre grunnleggende og ambisiøs samfunnsdialog (muligens sammen med bibliotekene). Museene har fagkunnskapen som skal til og et mandat som gjør det mulig. Hvem ellers? Skolevesenet har et annet oppdrag, og skal være forsiktige med å ta for tydelig standpunkt. De må tilstrebe nøytralitet, og bra er det, men det forhindrer dem fra å gjennomføre eksperimenter. Media burde være ledende, men har fragmentert seg til døde på konkurransens alter, og teller tilsynelatende heller klikk enn å lure på hva de skal si til sine brukere. De politiske arenaene blir trangere og trangere av enøyd partiskhet og tenketanker og kommunikasjonsrådgivere.

So who you gonna call? Museene? Høres kanskje litt snålt ut? Men museene kan ikke bare si noe om hvordan vi kom hit vi er i dag. Formidles historien på god og riktig måte kan man også si noe om hvordan vi har det i dag. Og når de er på sitt aller, aller beste sier museene også noe om hvor vi kanskje kan gå. Jeg tror ikke det er så veldig mange andre institusjoner som kan det.

Det er ikke uten grunn at museene er kampsone i autoritære stater og diktaturer, for museene forvalter historien til et samfunn. Vi skal ikke lenger enn til Polen hvis vi leter etter grelle eksempler: 2. verdenskrigsmuseet i Gdansk åpnet i 2017 en gedigen utstilling i god tid før den offentliggjorte åpningsdagen, fordi de regnet med å bli stengt av den høyrepopulistiske regjeringen. Utstillingen fortalte historier som utfordret den offisielle Polens bilde av verdenskrigen. Museumsdirektøren ble ganske fort sparket, og erstattet med en nikkedukke som gjennomførte grunnleggende endringer på utstillingen. Historien er ikke uten betydning for samtiden, tvert imot. Det er derfor vi holder oss med museer.

Den nye museumsmeldingen, som blant annet redegjør for regjeringens forventninger til museene, krever nå at museene leverer på flere områder og gjør seg relevant for flere av sine medborgere. De neste årene vil vise om museene klarer å svare på det kravet: å bli den demokratiske bærebjelken de kan og bør være. Museene er ikke gode nok til det enda, på langt nær, selv om de gode eksemplene er mange, ikke minst her i Trøndelag: Stiklestad Nasjonale Kultursenters Talerstolen-prosjekt er forbilledlig i sin vilje til å slippe til nye stemmer. Med «125» inkluderte Nordenfjeldske kunstindustrimuseum 125 mennesker utenfra museet selv til å lage sin jubileumsutstilling. Minoriteter får også plass: Trondheim har et døvemuseum og nå etableres endelig sørsamiske Saemien Sijte på Snåsa.

Det er slik det må være: Flere stemmer, flere perspektiver, flere historier og mer av alt, for historien skal være alles historie, slik samtiden skal være alles samtid og fremtiden alles fremtid. Og det skal museene være pådrivere for å få til. Klarer de ikke det må vi nesten spørre oss om det er verdt det, bare for å ta vare på de gamle greiene.

Kommentarer til denne saken