Gå til sidens hovedinnhold

Hvorfor har vindkraftdiskusjonen eksplodert nå? Og hva bør skje fremover?

Artikkelen er over 1 år gammel

Det er etter mitt skjønn komplett meningsløst å bygge ned norsk natur med subsidier, for så å sende kraften ut av landet med tap.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi liberaliserte energimarkedene våre i 1991 gjennom loven som enda er kjent som den nye energiloven, med Eivind Reiten som far. Da gikk strømproduksjon fra å være en gjennomregulert produksjon med forsyningsplikt og konsesjonsområder, litt sånn som vi har det på vann og avløp i dag, til en fri omsettelig vare der prisen settes i markedet. Norge var svært tidlig ute på dette området.

Vi hadde den gangen overskudd på elektrisk kraft som en konsekvens av at aktørene kom fra et selvkostregime med forsyningsplikt. Dette kraftoverskuddet levde vi godt på utover 90 tallet, med rimelig strøm. Rundt årtusenskiftet var «overskuddet» brukt opp som en konsekvens av at forbruket hadde økt uten at produksjonen hadde fulgt etter. Vi fikk dermed et elektrisitetsmarked preget av store variasjoner i pris, og tidvis anstrengt forsyningssikkerhet. Bygging av gasskraftverk var et forsøk på å løse dette.

Det endte for det første i regjeringskrise, for det andre ble det ingen kommersiell suksess da gassprisene i Europa steg og gjorde det ulønnsomt. Utover 2000-tallet ble kombinasjonen av et stramt kraftmarked og ønsket om mer fornybar kraft forsøkt løst på flere vis, og vi endte til slutt opp med grønne sertifikater. Det er en teknologinøytral og markedsbasert støtteordning for ny fornybar elproduksjon i Norge og Sverige. Vi hadde bruk for mer fornybar elektrisitet til å balansere markedene våre, øke fornybarandelen (EU-direktiv) og øke egen konkurransekraft.

Dere husker sikkert Einar Steensnæs som fikk store problemer som OED-minister med svært høye strømpriser, og der svaret var sosialhjelp. Dette ble ikke nådig tatt imot av opinionen. Terje Riis Johansen opplevde noe av det samme, spesielt Midt-Norge hadde tidvis høye priser og lav forsyningssikkerhet. Det ble til og med satt opp midlertidige gasskraftverk for å avhjelpe situasjonen. Uansett – da jeg kom inn som OED-minister i 2011 var det åpenbart at mer måtte gjøres for å få opp elproduksjonen i Norge, og styrke forsyningssikkerheten.

Det siste ble løst gjennom en stortingsmelding om kraftnettet, som la grunnlaget for en storstilt oppgradering av hovedveinettet for strøm i Norge. Også bygging av kraftledninger blir det for øvrig mye bråk av. Det første ble løst gjennom grønne sertifikater og et betydelig taktomslag i konsesjonspolitikken – vi ga svært mange konsesjoner til vindkraft og småkraft over hele landet. Et bedre utbygd kraftnett og fallende utbyggingskostnader på vindkraft gjorde at mange av disse nå blir realisert. Det er verdt å bemerke at ingen kommuner fikk vindkraft uten at de selv, aktivt, hadde ønsket det.

Offer for egen suksess

Den gang, altså for knapt ti år siden, så de aller fleste behovet for dette. Det var populært, også lokalt. Det var bruk for strømmen, skapte aktivitet lokalt og folk hadde høye strømpriser og dårlig forsyningssikkerhet i bakhodet. Nå har det gått ti år, og minst tre viktige ting har skjedd. Først og fremst har en villet politikk lyktes, nesten over det som den gang var forventingen.

  • Teknologiske fremskritt og godt med nett har gjort at mange prosjekter har blitt realisert over hele landet. Det betyr at vindmøllene begynner å vises, og man får selvsagt et annet forhold til de enn på prosjektstadiet.
  • Det er lenge siden strømmen har vært dyr og forsyningssikkerheten dårlig. Dermed blir det stilt spørsmålstegn ved om dette er noe vi trenger.
  • Diskusjonen om utenlandskabler, der ideen er at vi skal leve av å eksportere strøm, bygger ytterligere under kulepunktet over. Trenger vi strømmen selv, tror jeg aksepten for kraftproduksjon i Norge er høyere enn om vi skal bygge ned vår egen natur for at Europa skal slippe å gjøre det. Det er etter mitt skjønn komplett meningsløst å bygge ned norsk natur med subsidier for så å sende kraften ut av landet med tap. Om det skjer på havet med flytende vindmøller, og enda større subsidier, er det enda mer meningsløst. Vi må i alle fall tjene penger, og gjør vi det må fordelene fremdeles veies opp mot ulempene.

Dette er ikke noe nytt

Mange av de sterkeste konfliktene i Norge i nyere tid har dreid seg om kraftutbygging vs natur. Med Alta-konflikten som den mest kjente. Men også gasskraftverksaken. Sånn sett føyer dette seg inn i rekken. Så er det jo et åpent spørsmål om det ikke hadde vært bedre å bygge noe mer større vannkraft enn massivt med vindkraft, både økologisk og økonomisk. Men på den ene siden sier samfunnet nei til de fleste former for energiproduksjon etter hvert (vann, gass, kull, atom), på den andre siden forlanger vi alle rimelig og rikelig med energi i stikkontakten vår til enhver tid, pluss gode vilkår for vår kraftkrevende industri.

Det er i dette skjæringspunktet norsk energipolitikk står i dag, og alltid har stått. Forskjellen akkurat nå er kanskje ideen om subsidiert strøm for eksport.

Veien fremover

For min egen del mener jeg at trygg og rimelig energiforsyning til å dekke egne behov må ligge i bunn. Men å bygge ned mer natur nå gjennom nye konsesjoner, er det ingen mening i – vi har rikelig for en god stund fremover. Så kan det skje ting som endrer dette – om vi elektrisifiserer hele samfunnet for å oppnå klimamålene våre, vil behovet igjen melde seg, og vi må på ny ta en diskusjon om hvordan og av hva vi skal produsere elektrisitet. Akkurat som før.

Vi får bare håpe på at temaet ikke blir så radioaktivt at det ikke blir tatt tak før det eventuelt er for seint, slik som sist. Og at vi er i stand til å ha en åpen samtale om hva det er fornuftig å gjøre.

Over 1 Twh gikk tapt da SV fikk vernet Vefsna mot utbygging i 2005, en utbygging nesten uten synlige inngrep, og i tillegg svært rimelig. Kanskje vært både bedre og billigere enn noe av det vi driver på med nå?

Kommentarer til denne saken