Gå til sidens hovedinnhold

Hvorfor måtte hun dra?

Artikkelen er over 1 år gammel

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hedda Hynne fikk gjennombruddet blant annet fordi hun meldte seg ut av Strindheim. Sondre Norstad Moen så det i sin tid som helt nødvendig å gjøre det samme. Det er krise for trøndersk idrett, folkens!

Norge har for tiden seks løpere på høyt internasjonalt nivå. Det er alle tiders høykonjunktur. Én av de seks er oppfostret og utviklet i Trøndelag, en annen kom hit og tok steg på veien, men begge måtte altså bort for å gjøre det siste spranget. Hedda Hynne bor fortsatt i Trondheim, og benytter seg av de gode fasilitetene - og skulle vi like å tro: Det utviklende miljøet? - men fremhever likevel hvor viktig det var å skifte klubb.

Den opplevelsen tror jeg vi skal la hun og hennes trener ha. Det kan være krevende å argumentere mot den.

LES I NIDAROS: Treneren og klubblederen: Derfor er Hedda Hynne supergod akkurat nå

De to historiene antyder et trøndersk friidrettsmiljø i dyp krise, selv om vi kan være enige om at det finnes eksempler på det motsatte, blant annet rundt Frank Brissach. Om vi hever blikket bare litt, må vi spørre om det handler om trøndersk idrett i krise, for ser vi ikke omtrent de samme tendensene for eksempel i langrenn, og den siste skiskytter dro ut for en hel generasjon siden, og hvordan skal det bli med hopperne hvis det ikke blir utbygging i Granåsen?

Både i friidrett og i langrenn finnes det klubbmiljøer på Østlandet som driver langt mer profesjonelt enn for eksempel Strindheim friidrett, som bare for å ha nevnt det, er klubben til Knut Børø og Ingrid Kristiansen, til Kari Uglem og Stig Roar Husby, og til Idar Dahl, som alt egentlig startet med. Vi kan «trøste oss» med vår forestilling om at disse dyktige klubbene der sør-øst er finansiert av bemidlede pappaer i Holmenkollåsen, og noe kan det være i det, det er ikke sikkert de miljøene heller er for alle – men hjelper det i så fall oss?

Som det heter nå for tida: Det er trøndersk idrett som «eier problemet». Da er spørsmålet om der er noen hjemme, i klubbene eller i særkretsene? Har det vært mange krisemøter i Strindheim og i friidrettskretsen? Jeg minner om at det finnes haller både på Ranheim og på Steinkjer, og moderne utendørsanlegg både her og der, og noe av dette kan være nesten like vanskelig å forsvare som et eventuelt nytt hoppanlegg i Granåsen.

Men det er én vesentlig forskjell: Hopperne tar vare på seg selv. Trønderhopp driver minst like bra som noe annet miljø her til lands. Det må sies å være et paradoks foran siste runde om investeringene i Granåsen.

Idar Dahl er død. Sånne personer finnes ikke lenger, og ikke en gang trøndersk idrett kan basere seg på at det likevel gjør det. Derfor må det skapes halv- og helprofesjonelle miljøer, og de må skapes ovenfra, fra de som har muligheten og mandatet:

Olympiatoppen regionalt.

Idrettskretsen.

Særkretsene.

På grunnlag av det som har skjedd og ikke skjedd hittil, er jeg ikke veldig optimistisk.

Kommentarer til denne saken