Søndag 30. januar kom kjennelsen der Oslo tingrett ga de tre organisasjonene WWF Verdens naturfond, NOAH – for dyrs rettigheter og Foreningen Våre Rovdyr medhold i at jakten på 25 ulver i ulvesonen må stanses. Dette er en bekreftelse på at lovverket for vern av kritisk truede dyr er viktig, og at norsk natur også skal ha et rettsvern.

Landets klima- og miljøminister, Espen Barth Eide, gikk imidlertid raskt ut og varslet anke. Regjeringen signaliserer at det å skyte flere kritisk truede ulver er viktig for dem. De vil altså svekke vernet av truede dyr snarere enn å styrke det. Ministeren synes å praktisere en bevisst kunnskapsløshet om hvordan landets truede arter skal ivaretas. Dommen fra Oslo tingrett bekrefter at bestandsmålet i seg selv ikke kan få avgjørende betydning for å tillate jakt på fredet ulv. Barth Eide sier han er uenig i dommen, og mener at når vi har flere ulver i landet enn det politisk satte bestandsmålet, så skal det være grunn nok til å felle ulver innenfor sonen. Rettsvesenet har gjennom de siste årene avgitt flere domsavsigelser som slår fast at Barth Eide tar feil. Det bør ikke være noen tvil; innenfor sonen skal kritisk truet ulv ha sterkt vern. Likevel legger han seg på linje med landbruksministeren fra Senterpartiet, Sandra Borch, i denne saken. Hun uttalte følgende til VG etter helgens ulvekjennelse; «Det handler om å ta på alvor de som hver dag lever med rovdyr tett på seg i beiteområdene».

Statsrådene kommuniserer i beste fall spekulativt, ettersom de også godt vet at denne saken dreier seg om felling av ulv innenfor ulvesonen der det er minimalt med konflikter mellom rovdyr og beitedyr, og der rovdyrene skal ha spesiell beskyttelse. Dette er ikke «beiteområder», det er «ulveområder» – hvor for øvrig et flertall av befolkningen er enten positive eller nøytrale til ulv, og hvor tapene av sau til ulv har gått ned samtidig som antallet små sauebruk har gått opp. Grunnforutsetningen i rovdyrforliket som både Arbeiderpartiet og Senterpartiet har signert, er at innenfor ulvesonen skal beitenæringen tilpasse seg tilstedeværelsen av rovdyr, i motsetning til de resterende 95 prosent av Norges landareal der beitedyrene har forrang foran ulv. Statsrådene driver med bevisst villedelse når de kommer med slike utsagn.

En tredel av alle ulvene i Norge risikerte å bli skutt innenfor ulvesonen som følge av et ugyldig vedtak fra staten. Kjennelsen fra tingretten er tydelig på at ulv som oppholder seg innenfor ulvesonen skal ha vesentlig sterkere beskyttelse enn de som befinner seg utenfor – akkurat slik Stortinget sier selv i sine rovviltforlik.

Det er lite som minner om at «klima og natur skal være en ramme rundt all politikk» de neste fire årene for den sittende regjeringen slik det påstås i Hurdalsplattformen, all den tid den bevisst villeder og legger opp til en statlig utryddingspolitikk på en totalfredet og kritisk truet dyreart. Det kommer til å kreve mye oppfølging fra frivillige organisasjoner når vi ikke kan stole på at ministeren som skal sørge for ivaretakelse av det norske artsmangfoldet holder seg innenfor loven. Som Oslo tingrett skrev i sin kjennelse: «Tillit lar seg ikke bestille, og må understøttes av departementets avveininger.»

Regjeringen Støre satte seg raskt som mål i Hurdalsplattformen at ulvebestanden skulle ned på det bestandsmålet som Stortinget har vedtatt. Det er gode holdepunkter for at dette er lovstridig politikk i seg selv. Når man internasjonalt snakker om bestandsmål for truede arter, ser man på bestandsmålet som et minimumsmål – altså at dyrene minst må være så mange for å hjelpe dem ut av truet status. Det var også slik bestandsmålene opprinnelig var tenkt her i Norge da de ble introdusert i det første rovviltforliket i 2004. Det sier seg selv at dersom man ønsker en sunn og levedyktig bestand av en truet art, må man jobbe for at arten består av mange nok individer til at den har en reell sjanse til å overleve over lengre tid.

Vi står midt oppi en global naturkrise. Da kan vi ikke fortsette å behandle truede arter på denne måten. De trenger mer vern, ikke mindre.

I januar skrev klima- og miljøministeren en kronikk i Dagens Næringsliv om at 2022 må bli naturens år. Så langt kan det se ut som om han allerede har glemt at det betyr å ta vare på naturmangfoldet og ikke minst sørge for at truede arter får bedre levevilkår. Man kan jo spørre seg: Hvorfor ønsker ikke Espen Barth Eide å styrke vernet av truede dyr i Norge?