Det er som om vi kommer inn i en annen tid. Kilometervis med tømmerstokker langs fjorden vitner om et industrisentrum. Og bak alt tømmeret skjuler det seg en nedslitt og undervurdert gjenreisningsby.
20. april 1940 regnet tyske brannbomber ned over den lave bebyggelsen i Namsos. Som ved et mirakel overlevde de gamle bryggene ved vannkanten, men på under en dag ble over 400 hus skadet eller helt lagt i ruiner. Nå hadde byen et desperat behov for nye boliger, men det skjedde ikke stort før krigen tok slutt.
Tidligere anmeldelser fra Sentrumskontrollørene:
- ⚁ Stjørdal: Denne byen er en gigantisk skysstasjon
- ⚃ Levanger: Som å sprute pølsesennep på trøfler
- ⚂ Snåsa: Trøndelags westernby
- ⚁ Brekstad: «Kystbyen» burde byttet navn til Kjøpesenterveien
- ⚀ Bjugn: En neglisjert rasteplass
- ⚁ Det trønderske kjøpesenter: En LED-belyst speillabyrint der det kun finnes én vei ut
- ⚃ Verdalsøra: En kontinental landsby
- ⚂ Steinkjer: Som en nedsarva designerdress
⚂ Namsos: Hvorfor skal Namdalens hovedstad prøve å bli en middelmådig kopi av Trondheim?
⚂ Overhalla: Ranemsletta kunne ha vært hvor som helst
⚁ Løkken Verk: For mange av de gamle betongbygningene er det snart for sent
⚀ Grong: Grong må gjøre noe med sentrum!
Som i Steinkjer sto byplangudfaren Sverre Pedersen fra kontoret for «Brente steders regulering» bak den nye planen. Men i motsetning til i fylkeshovedstaden baserte planen seg først og fremst på den gamle gatestrukturen fra 1800-tallet. Her er de rette gatene lagt i et rutenettmønster, omkranset av den buede Fjordgata.
Bebyggelsen domineres av to etasjes hus i pusset mur med saltak, i en typisk etterkrigsmodernisme inspirert av norsk byggeskikk. I dag er byen et sentrum i Namdalen med sykehus, et lite universitetscampus og dominerende treforedlingsindustri.
Et middelmådig Bakklandet og et samfunnshus med omsorgssvikt
Hjertet i byen er Festplassen med lekeplass, elegant betongpaviljong og en liten statue av byens store sønn, Åge Aleksandersen. Rundt dette kvadratiske torget finnes to av byens arkitektoniske høydepunkter, Namsos kirke, med sitt vakre inngangsparti i teak, og Samfunnshuset. Sistnevnte er satt sammen av to kritthvite betongrektangler og et kvadrat med generøse vinduer og detaljer i naturstein og teak. Bygningen fra 1961, signert arkitektene Arne Aursand og Herman Krag, skriker etter omsorg.
Skifersteinen ramler ned, vindusrammene trenger olje og på toppen av det hele har kommunen byttet ut deler av teaken med en oppblåst inngangsdør i aluminium. Husene rundt plassen er ikke stort bedre. Her er vakker minerailttpuss skjult av grelle skilt og såkalt vedlikeholdsfrie plater i blikk eller sprøytet grus. Det er som å pakke en Rolexklokke i en hundepose.
Resten av sentrum er ikke stort bedre. Overalt møtes vi av lyskasser i plast og baldakiner som er så overdimensjonerte at de må kunne bære vekten til et helt fotballag. Det er også få trær i gatene, noe som gjør sentrum enda gråere. Men plutselig kommer vi inn i et område med trehus, og her er det helt annerledes.
Bydelen rundt Sjøgata er åpenbart inspirert av Bakklandet, med lave trebygg i glade farger lagt langs en innbydende sti ved fjorden. Forskjellen er at trehusene i Namsos er bygget på 90-tallet. Her er det grunnmurer i betong, nye vinduer og panel rett fra byggevarebutikken. Det er heller ingen butikklokaler i første etasje, så her er det like mye liv som på et eldresenter etter klokka 20.
Kulturhus med hint av stjernearkitekt
Det er tydelig at Namsos leter etter en ny identitet. Over de lave trehusene rager en hvit platekledd blokk med stressede vinduer som huser landets eneste Trønderrockhotell. Rock City skulle også være et nasjonalt ressurssenter for pop og rock, men i dag er det så å si bare et Trønderrockmuseum igjen. Kremtomta mellom fjorden og hotellet tjener nå som lagerplass for biler og en forlengelse av parkeringshuset til kjøpesenteret Namsos storsenter.
Byens andremuseum, Kunstmuseet, er også omgitt av biler. Dette hesteskoformede kulturhuset fra 1988 av arkitektene Cathrine Aursand og Dag Spangen ligger rundt en beskjeden borggård. En lavmælt og elegant teglbygning som fører tankene til den finske arkitekten Alvar Altos rådhus i Säynätsalo.
Men istedenfor at hovedinngangen ligger mot byen og byparken, ser de besøkende rett ut på et asfaltdekke og en platekledd kasse i en etasje. Det er akkurat som om bygningen ikke vil vedkjenne seg byen den bor i.
Kvitter seg med den beste vinen
Sentrum bærer preg av at Namsos ikke har innfunnet seg med rollen som gjenreisningsby. Denne tette sentrumskjernen med lave hus med saltak og butikklokaler i første etasje har et enormt potensial. Men det kan være vanskelig å oppdage bak fasadeplater og dører i aluminium. Med en gang detaljer i teak og kobber fjernes forsvinner mye av det som er fint ved modernismens bygninger.
I Namsos har det gått så langt at flertallet av politikerne vil rive samfunnshuset fra 1961. Det har ført til massive protester blant innbyggerne, men også nasjonalt.
Det styrende argument er at det vil være like dyrt å oppgradere bygningen til «dagens standard» som å bygge nytt. Det blir som å helle ut den beste årgangsvinen for å erstatte den med Black Tower. Hvis bygningen rives mister ikke bare Namsos, men også Norge et praktbygg fra etterkrigstiden.
Men Namsos vil ikke være en etterkrigsby i mur. I den nye sentrumsplanen, som er planlagt vedtatt sommeren 2022, omtales Namsos som «trebyen», dette til tross for at sentrum i dag oppleves mer som en murby. Også i kulturminneplanen er den første bygningen vi møter Fogdgården, en trevilla fra 1897. Hvorfor er ikke gjenreisningsarkitekturen på forsiden? Det skal mer til enn treforedlingsindustri og noen hus i massivtre før Namsos er en ren treby.
Hvorfor skal Namdalens hovedstad prøve å bli en middelmådig kopi av Trondheim? Namsos må ha selvtillit nok til å være seg selv.