Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Arbeidsmiljøloven setter grenser for hvor mye støy du som arbeider skal måtte tåle i jobben din. Dersom du for eksempel er kontorarbeider, skal du maksimalt utsettes for en bestemt mengde gjennomsnittlig støynivå i løpet av en time. Industriarbeidere, bygg- og anleggsarbeidere og lignende har en høyere grense. Dersom støyen overstiger disse verdiene, er det uakseptabelt, og en må gjennomføre tiltak.
Men også i samfunnet vårt er det jo alltid litt bakgrunnsstøy: Grupper, organisasjoner eller enkeltpersoner som er misfornøyde med noe, men som enten ikke er mange nok, eller har gode nok innvendinger, til at protestene deres får noen politiske konsekvenser av betydning.
Hvem skremmer folk bort fra NAV?
Men dersom saken blir viktigere i folks øyne, eller mange nok slutter seg til, når støyen til slutt et nivå som overstiger grensen for hva politikerne og mediene vanligvis lever med. Da skjer det ting. Lovendringer finner sted, som før ble sett på som umulige. Etablerte sannheter om hva som er mulig og ikke, endres, og gjerne raskt.
Som i arbeidslivet, viser det seg at det er ulike støygrenser for ulike samfunnssektorer og politikkområder. Næringslivet er dyktige her. NHOs årskonferanse i år var en eneste stor støygenerator, som kjørte på med misfornøyd støy om hvor ute å kjøre regjeringens skatte- og næringspolitikk er. Næringslivets støy i samfunnet er designet for å skjære gjennom alt annet, så vi alle bare må legge merke til det.
Fagbevegelsen er også en kraftig støymaskin. Under fagbevegelsens støy ligger særlig noen ulyder som er spesielt vonde å lytte til for en rødgrønn regjering, og støyen kan i verste fall utløse politiske streiker og slikt.
Så finnes det de delene av samfunnet vårt som har all grunn til å støye, men som ikke har noen mektig organisasjon og velpolerte støygeneratorer, slik for eksempel NHO eller LO har.
Kronisk syke, ME-syke og fattige – dette er grupper som gjerne ikke har annet til felles enn at de er på et punkt i livet der de har stort behov for velferdsstaten vår. Og at hver og en av dem møter NAV som enkeltmennesker, i en utsatt livssituasjon.
I en Dagsnytt 18-debatt med Rødts Mímir Kristjánsson og NTL NAV-leder Torgeir Homme, hadde statssekretær Tomas Norvoll (Ap) i Arbeids- og inkluderingsdepartementet til budskap at det var måten vi snakker om NAV som var et problem – et budskap han også tidligere har formidlet, med advarsler om at «demonisering» av NAV kan skremme folk vekk fra å oppsøke hjelp.
Det bør ikke overraske noen at Elisabeth Thoresen, leder av AAP-aksjonen, reagerte kraftig etter debatten. Og Thoresen har helt rett.
Svart-hvitt om NAV
Jeg har svært stor forståelse for at f.eks. NTL NAV-leder Torgeir Homme er opptatt av hvordan NAV-ansatte omtales. De gjør en utmerket jobb innenfor rammene de er gitt. Mange NAV-ansatte i førstelinjen er attpåtil påviselig utsatt for en risiko få andre yrkesgrupper er. Men å – som politisk ledelse i Arbeids- og inkluderingsdepartementet gjør – avvise kritikk som bygger på folks faktiske erfaringer som «demonisering», er å oppheve både ansvar og maktperspektiv.
For hvordan kan vi ha en debatt om NAV, når selv kritikk der det eksplisitt understrekes at det ikke er de ansatte som kritiseres, avvises med henvisning til nettopp de ansatte?
Dersom en skal holde på slik, dytter en jo ansvaret for NAVs omdømme over på dem som har dårligst erfaring med NAV. Et slags hysj, ikke bråk sånn.
En hyppig nevnt statistikk den siste tiden er at åtte av ti NAV- «brukere» opplever at NAV møter dem med respekt. Det er fint for alle oss i flertallet – vi som bare har gode erfaringer med NAV, meg selv inkludert. Men det hjelper jo lite når de resterende «to av ti» fortsatt utgjør titusenvis av mennesker, og hvorav mange er i en svært sårbar livssituasjon.
Og ironisk nok er det jo denne måten å svare på kritikk, som rammer de ansatte i NAV. For dersom det er slik at manges fortellinger om sitt tunge møte med NAV ikke har systemiske årsaker, må jo svaret ligge et annet sted – og skyldes individuelle avvik og feil?
Dersom systembasert kritikk av NAV er å «skremme folk vekk» fra NAV, blir jo kritikk av Norges største etat umulig. Og en falsk balanse skapes, mellom en mektig etat og folk som i en sårbar situasjon opplever urett.
Hvordan ville det blitt dersom kritikk av Bane NOR, eller Forsvaret, ble møtt på samme måte? Statens innkrevingssentral? En stor bank? Flyselskaper? Equinor? En kan ikke sidestille store aktører med stor makt, og fortvilte enkeltmennesker som i sum er mange, men som hver for seg møter en stor og mektig institusjon helt alene.
At mange nordmenns møte med velferdsstaten ender i fortvilelse, eller frykt, eller avmakt, er ikke akseptabelt. Vi kan ikke ha det slik. Dersom vi insisterer på at dette bare er en lang rekke uheldige tilfeldigheter, som skjer helt uavhengig av utformingen av systemet – ja, da reduserer vi mange menneskers fortvilelse og opprørthet til en slags akseptabel bakgrunnsstøy.
Hva nå, Nav?
Det er alltid noen som klager, kan vi slå oss til ro med. De overdriver jo. Summen av utallige enkelthistorier blir støy vi knapt enser, som lydverdenens «rosa» støy (en type støy som ligner på naturens egen støy, som et fossefall, som faller naturlig i øret, og som ikke skaper den minste uro).
Men saken er bare denne: De med ansvar kan ikke vike unna en offentlig debatt om organiseringen av en mektig, statlig etat – for en gangs skyld med utgangspunkt i erfaringene til de NAV fungerer dårligst for – under dekke av at det er kritikken som truer velferdsstaten, og ved å late som om det er av hensyn til de ansatte i den mektige, statlige etaten at de lar være.
De som mener at folks vonde møter med velferdsstaten ikke er resultatet av et system skapt av ansvarlige politikere, men samtidig bruker de ansatte som argument for å unngå debatt, kan jo spørre seg hvem som da i så fall må sitte med ansvaret.
NAV-skandalen, politiets ransakingspraksis der riksadvokaten måtte gripe inn, den alt for lite omtalte bøtesoningsskandalen, som Gatejuristen avdekket: En skal i det hele tatt ha godt kalibrerte skylapper – og et godt hørselvern – for å ikke sanse at det er et betydelig klasseelement i hvilke fortellinger vi ser og hører, og ikke.
Mye støy lar vi bare summe videre i bakgrunnen – helt til det har gått alt, alt for lang tid, og vi kanskje hører etter.
Les flere innlegg i NAV-debatten her:
NAV - seks politiske utfordringer
Ufør om NAV: Slik kan det ikke fortsette.
Du skriver at din kommentar ikke er en dom over de flinke folka som jobber i NAV. Men det oppfattes slik av de flinke folka som jobber i NAV.
