I årevis har politikerne tatt permisjon fra mor og gitt til far. Det er en detaljstyring av folks liv som ikke hører hjemme noen steder

STADIG VERRE: Politikerne har gjennom flere år strammet inn på permisjonsreglene i sin trang til å detaljstyre folks liv.

STADIG VERRE: Politikerne har gjennom flere år strammet inn på permisjonsreglene i sin trang til å detaljstyre folks liv. Foto:

Av

Hvorfor skal staten bestemme hva som er best for meg og kona?

DEL

KommentarDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.I oktober kommer et lite tilskudd til familien. Det blir både trivelig og fint med en liten krabat til i familien. Samtidig er det litt papirarbeid som skal fylles ut til Nav, nemlig den berømte delingen av foreldrepermisjonen.

Det er flere år siden sist jeg var borti den samme mølla, den gang var min pålagte kvote på 12 uker foreldrepermisjon. Dette var selvfølgelig en flott og hyggelig tid, men jeg kan ikke forstå hvordan staten mener at de vet bedre enn meg og kona hvordan planen vi skal legge opp for permisjonstiden skal være. De siste årene har man stadig økt, og er nå på 15 uker pliktig permisjon for far, det samme som mor. Det har stadig vært tatt permisjon fra mor og gitt til far. Det er en detaljstyring av folks liv som ikke hører hjemme noen steder. Det blir overformynderi fra nasjonens moralske elite, nemlig flertallet på stortinget. Skjemaet kunne i alle fall fylles ut digitalt denne gang. Noen ting går fremover.

Detaljstyringen blir håpløst på mange plan. Det ene er at en liten baby er sterkt knyttet til personen som har født den og hatt den i magen i ni måneder, særlig de første månedene. Slik er det bare fra naturens side, enten det er snakk om mennesker eller andre dyr. Man kan gjerne forsøke å vedta seg bort fra at det er slik, men det kommer man faktisk ikke bort ifra. Det har vært protester fra fagpersonell, blant annet jordmødrene, mot de stadige endringene i permisjonsordning som har gått utover mor, men for døve ører. Fagmiljøene, enten det er jordmødre, leger eller helsesøstre er stort sett enige om at mødre som ønsker det bør kunne velge å være nær barnet i åtte måneder etter fødsel.

Et annet poeng er at mange familier taper stort økonomisk på at de ikke selv kan velge. Dette kan ramme svært negativt for familieøkonomien, som ofte allerede er under press med barnevognkjøp, bilstol som skal handles inn, stelleveske, stellebord og stadige kleskjøp. Mange velger også å ta en lengre permisjon som de ikke får kompensert fullt ut.

Så er det viktig å påpeke at det ikke er noe som tyder på at barnet tar noen som helst skade uansett om det er mødre eller fedre som er hjemme, men det er også forskere som har påpekt at mennesket har utviklet seg slik at kvinner er mer opptatt av barna sine enn menn, og at følelseslivet er bygget opp slik gjennom hundretusenvis av år. Så vil nok hva som er best for barna være veldig individuelt og ikke noe man kan generalisere. Valgfrihet og mulighetsrom er nøkkelordet. Det bør legges minst mulig begrensninger.

Det er bra det enda finnes politikere som ikke snur kappa etter vinden, men står for et prinsipp. Fylkesordfører i Trøndelag, Tore O. Sandvik, sa i 2018 at Stortinget har mistet grepet om virkeligheten med den nye tredelte foreldrepermisjonen de har vedtatt.

– Pappapermisjonen er viktig og riktig. Men nå viser det seg at økt fedrepermisjon påvirker likestillingen i arbeidslivet. Å frata mor muligheten for permisjon i åtte måneder etter fødsel, er i strid med Helsedirektoratets medisinske råd om amming, sa Sandvik til NRK da.

Det er trist at ikke flere politikere enn Sandvik som har hatt tiltro til at familiene selv er i stand til å finne gode løsninger for hvordan man ønsker å ha det, langt bedre enn dem selv. Jeg er sikker på at uansett familiesammensetning vil de to partene som er foreldre i fellesskap diskutere seg frem til gode løsninger som fungerer for begge parter, og aller viktigst, til det beste for barnet. Dette er folk fullt i stand til å gjøre selv uten innblanding fra staten. Derfor er det rett og slett utidig at staten har gått inn og lagt stadig flere begrensninger på foreldrenes valgfrihet. Den åpenbare løsningen, som dessverre er forkastet av politikerne i flere omganger, er at foreldrepermisjonen burde kunne deles helt fritt mellom mor og far etter egne ønsker og hva som er praktisk for hver enkelt familie. Om man skal innføre en tvangsdel for fedrekvote, bør den i alle fall ikke være lengre enn ti uker.

Så er det slik at staten selvfølgelig er i sin fulle rett til å sette vilkår for ytelser som utbetales til folk. Dette er helt klart innenfor politikernes mandat. Men det betyr ikke at det er smart, det fører ikke til gode løsninger, og det gir mange store utfordringer gjennom at partene ikke selv får velge løsningene som er best for dem.

Det viktigste argumentet for å stadig endre reglene, har vært likestillingshensyn. Dette er et svært viktig tema. Men det er fullt mulig for en kvinne å være i arbeidslivet og likevel ta en kort del av permisjonen, mens mannen tar en lengre del. Det handler om valgfrihet. Svært mange kvinner ser på småbarnstiden som kanskje den viktigste i livet og ønsker å tilbringe mest mulig tid med barnet. De blir urettmessig hardt rammet av de stadige innstrammingene på hva de skal få lov til, og de blir fratatt tid med barna sine. Det politikerne har drevet med, er misforstått feminisme.

Poenget om hva som faktisk er best for barnet, har vært fullstendig underordnet i diskusjonen, som utelukkende har vært basert på politiske hensyn. Fokus burde ha vært på at man fant ordninger som er til det beste for barnet. Det er det faktisk foreldrene som vet best, og ikke politikerne.

Jeg kan i alle fall se frem mot 15 ukers permisjon i 2021. Mens kona jages tilbake på jobb av staten, enten hun vil eller ikke.

Send debattinnlegg her «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken