Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Kveldens viktigste spørsmål er om de folkevalgte har nok kunnskap til å fatte en ansvarlig beslutning om framtiden til to av byens viktigste museer. Driftsorganisasjonen MiST hevder at dagens to museumsbygg aldri kan tilby noe tilsvarende som et nybygg på Leuthenhaven.
Har bystyret mulighet til å etterprøve denne påstanden? Det kan de faktisk ikke, for det er fortsatt ikke utredet å rehabilitere og utvide begge museer der de står.
Museenes samfunnsoppdrag og behov for bygg
For å bøte på dette har vi utviklet den såkalte Trondheimsmodellen. Den synliggjør hvordan man kan utvide de eksisterende museumsbygningene betydelig uten å ødelegge deres særpreg, eller skjemme Nidarosdomen.
Med denne modellen løses problemet med etterbruk av dagens museumsbygg. De kommunale kronene som må brukes på drift og vedlikehold av de eldre bygningene dersom et Leuthenhaven-museum blir reist, vil med en slik løsning kunne styrke museenes kjernevirksomhet. Trondheimsmodellen reduserer byggekostnadene med alt fra en halv til en hel milliard, avhengig av om man regner med eller ser bort fra en oppgradering av dagens museumsbygninger i tilfelle flytting til Leuthenhaven.
Sist, men ikke minst vil en rehabilitering og utvidelse halvere prosjektets Co₂-utslipp sammenlignet med et rent nybygg.
MiST-direktør Karen Espelund har nok rett i at dagens bygninger i sin nåværende tilstand ikke er egnet til museumsformål, men dersom de rehabiliteres og utvides vil de faktisk kunne yte mer tilbake til byen enn det foreslåtte nybygget på Leuthenhaven kan.
Et museum er nemlig uendelig mye mer enn byggetekniske behov. Tenk et øyeblikk over det fantastiske forhold at lille Trondheim rommer så mange kunstinstitusjoner med definerte samfunnsoppdrag. Både Kunst- og Kunstindustrimuseet er selvstendige og offentlig finansierte virksomheter i to bygninger reist til sine formål, og med en fantastisk plassering i vårt bybilde.
Især Kunstindustrimuseet har blitt en sjelden blomst på den museale rødlisten. Dersom vi følger Oslos eksempel og flytter og fusjonerer, finnes kun Permanenten/Vestlandske Kunstindustrimuseum i Bergen igjen i Norge. Der er de i full sving med å restaurere museets hovedbygg fra 1896. Bergenserne mener for øvrig at det er museumsfaglig forsvarlig å drive sine kunstmuseer hver for seg i eldre bygninger rundt Lille Lungegårdsvann.
Kunstindustrimuseene sprang ut av den såkalte arts and crafts-bevegelsen på 1800-tallet. Formålet med disse institusjonene var å skape et alternativ til industriens degradering av bruksgjenstander til kortlevde forbruksvarer, som kun var billige fordi de som laget dem var fattige og villige til å arbeide uten anstendig lønn. Kunstindustrimuseene skulle virke for varig og håndlaget skjønnhet i hjemmene, øke håndverkets kår, og formidle vakre, men rimelige bruksgjenstander til de som ikke hadde råd til kunst.
Tenk at lille Trondheim har sin egen institusjon med et gammelt formål som så tydelig svarer på fremtidens behov? Vi lever i en tid hvor masseforbruket truer med å rasere verdens økosystemer, samtidig som arbeidskraft i fattige land utnyttes grovt for å produsere billige varer for oss rike. Kunstindustrimuseet har et samfunnsoppdrag som framtiden skriker etter. La det for Guds skyld bestå!
Så kjære bystyre! Ikke bli blendet av stordriftsfordeler og fusjoners fortreffelighet. Dere skal stemme over framtiden til viktige institusjoner, vårt klima og Trondheims byidentitet i kveld. Vær kloke! Vi følger med!
Trønderdebatt-redaktør Snorre Valen er venn med Daniel Johansen. -red