Gå til sidens hovedinnhold

I dag skal du huske galgen utenfor kongressen

Dersom du ikke tror dette kan skje igjen, har du ikke lært noe som helst.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Stormingen av den amerikanske kongressen for nøyaktig et år siden var kulminasjonen av fem års Trump-feber i USA. Siden den gang har det bare blitt verre. Fra å være en vekker som kunne ryste det republikanske partiet over i et annet spor, har angrepet mot kongressen, påstandene om valgfusk i 2020 - og følgelig nedbygging av selve det amerikanske demokratiet - blitt den ene saken som forener republikanerne.

Hører du ordet fascisme går kanskje tankene først til uniformer og støvler? Samt diktatur, fanatiske kamprop og grov undertrykking?

Snåle, bisarre kult-tendenser og notorisk løgnvirksomhet kommer liksom i andre rekke. Og humor er vel noe de færreste av oss har fremst i pannebrasken når fascisme-ordet nevnes. Men det er noe av poenget. Siden Mussolini holdt sine latterlige taler med vilt overdreven mimikk har et av fascismens virkemidler vært å spille på spenningen mellom humor, tåpelige overdrivelser og lek med løgn på den ene siden, og det bekmørke, apokalyptiske alvoret i eget budskap på den andre.

Les også

Når demokratiet svikter

At nye miljøer på ytre høyre leker med ironi, memer og billedbruk som lett kan avskrives som spøk er ikke noe nytt, det inngår i en tradisjon.

Og sørgerlig nok fungerer det fortsatt. Innen mediene forsto at Donald Trump som president faktisk ville være farlig for demokratiet, var det allerede for seint. Gang på gang ble symbolbruken, de farlige kreftene han spilte opp og de autoritære figurene han omga seg med, avskrevet som ufarlige og avdramatisert. Det kan jo ikke tas bokstavelig. Han overdriver for å sjokkere. Han vil jo ikke finne på å gjennomføre det der. Og så videre.

I vår generasjons levetid har vi aldri sett et vestlig demokrati dø. Spesielt vi som er flasket opp på demokratiets triumf etter murens fall finner det utenkelig. Og dermed kan det skje rett foran oss, uten at vi er villige til å kjenne det igjen.

Noen ganger møter vi demokratiets krise med aktiv, nærmest aggressiv fornektelse. I 2018 forsøkte et nesten samlet norsk pressekorps å late som om det var et slags ytringsfrihetsspørsmål å la den ekstreme Trump-strategen Steve Bannon være trekkplaster for Nordiske Mediedager. Som om Bannon var en marginalisert stemme som slet med å bli hørt. Kritikken og advarslene om at en slik åpen scene ville være en ren gavepakke til Bannons faktaresistente propagandateknikker ble avskrevet som «demokratisk tvilsomt» av tankesmien Civita, mens avisledere og kommentatorer skrev belærende spaltemetre om hvor viktig det var å også lytte til de man er uenige med.

Som om Steve Bannon var en helt normal aktør en kan være uenig med innenfor rammene av et liberalt demokrati. Festivalsjef Guri Heftye uttalte til NRK at «det virker som om motpartens strategi er å stikke hodet godt ned i sanden og late som om dette ikke finnes».

Les også

Vi må ikke gruble oss bort fra virkeligheten

Da Bannon et drøyt år etter tok til orde for halshugging av Anthony Fauci og FBI-sjef Christopher Asher Wray, ble han utestengt fra Twitter og Youtube-programmet hans sperret. Da hadde ikke festivalsjef Heftye i Nordiske Mediedager lenger lyst til å uttale seg. «Vi har ingen kommentar til dette», var hennes eneste kommentar.

Sånn a propos å stikke hodet i sanden.

Nå står Bannon tiltalt for forakt for kongressen, etter å ha nektet å stille til høring om sin rolle i opprøret. «All hell is going to break loose tomorrow», sa Bannon i sin podkast dagen før stormingen. «And all I can say is: Strap in. You have made this happen, and tomorrow it’s game day». Bannon har i ettertid nektet å stille til høring om hva han egentlig visste på forhånd om hendelsene som fulgte.

Vi kan ikke fortsette å stikke hodet i sanden. Stormingen av kongressen ble ikke den vekkeren for amerikansk politikk mange hadde håpet på. USA er i en politisk krise som vil få konsekvenser for oss alle. Flere målinger viser at et flertall av republikanske velgere fortsatt ikke stoler på valgresultatet. Republikanske delstatspolitikere har siden kongresstormingen tatt initiativ til - og fått gjennom - flere titalls lover som begrenser adgangen til å stemme, og den skamløse riggingen av valgdistrikter, såkalt «gerrymandering», fortsetter.

For få dager siden viste en ny undersøkelse at andelen amerikanere som aksepterer politisk vold er på sitt høyeste på flere tiår. Denne økende aksepten for voldsbruk utgjør sammen med kongresstormingen en slags selvoppfyllende profeti: 62 prosent av de spurte oppgir i målingen at de forventer voldsbruk fra den tapende siden i kommende presidentvalg.

Les også

Vi skal ikke bryte med USA, vår aller viktigste allierte

For et år siden reagerte mange her hjemme på kongressangrepet med å - nærmest håpefullt - spille ned alvoret i angrepet på det amerikanske parlamentet. Det var ikke vanskelig, en kunne jo både vise til hvor fjollete inntrengerne så ut, i sine latterlige kostymer og hatter. Og hvor bra det tross alt gikk, og hvor relativt få liv som gikk tapt.

Men dette er å lure oss selv. Den nye fascismen kan godt fremstå ufrivillig komisk, og nærmest ufarlig i sin latterlige symbolbruk. Det betyr ikke at kongresstormerne ikke ville lynsjet kongressmedlemmene de kom over. Den omfattende volden mot kongresspolitiet, slagordene om å henge visepresidenten og oppstillingen av en galge utenfor kongressen forteller oss alt vi trenger å vite om hva slags utfall kuppforsøket for et år siden kunne fått, dersom tilfeldighetene hadde spilt seg ut bare litt annerledes.

Den kanskje viktigste lærdommen i vår tid er at demokratiet er mindre motstandsdyktig enn vi liker å tro. For all del: USA er ikke Norge. Det politiske havet som skiller oss er vel så stort som Atlanterhavet. Men på årsdagen for angrepet mot kongressen er det på tide å innse at vi ikke kan stikke hodet i sanden når hele ytre høyres meny - både løgnen, konspirasjonsteorien, den absurde symbolbruken, aksepten for vold og de stadige ropene om endetid og dommedag - dukker opp samtidig.

USAs politiske skjebne vil ikke bare gi næring til verdens autoritære stater, som fryder seg over amerikanernes fall fra pidestallen - den vil også påvirke oss. Både direkte, og indirekte.

Og dersom du ikke tror dette kan skje igjen, og med enda mer alvorlige konsekvenser, har du ikke lært noe som helst. I dag må vi huske galgen utenfor kongressen.

Les også

Kuppforsøket i USA: Når demokratiet får fascismen på døra

Kommentarer til denne saken