Gå til sidens hovedinnhold

I dag tenker jeg over hvor de ville ha vært, de 77 lysene som sluknet for ti år siden.

22. juli minner oss om at et fritt, åpent og likeverdig samfunn ikke er gitt, og ikke oppnås uten kamp.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I juni 2011 fødte jeg min tredje og yngste sønn. Jeg var da utdannings- og kulturminister i den islandske regjeringen. Island hadde nylig gått igjennom en økonomisk krise og bankkollaps, og regjeringens oppgaver var store.

Gutten min var en uventet solstråle i vanskelige tider, og fødselspermisjonen var kjærkommen. Som alle foreldre syntes vi han var et kilde til styrke og et bevis på menneskets skjønnhet.

Jeg var derfor hjemme da de første nyhetene kom om bombingen i Regjeringskvartalet i Oslo. Jeg satt som limt til norske nyheter, da det heldigvis ikke er hver dag vi får slike nyheter fra våre vennskaps- og slektsnasjoner. Nyhetene ble etterhvert mye verre.

I dag tenker jeg over hvor de ville ha vært, de 77 lysene som sluknet for ti år siden, et overveldende flertall av dem ungdommer. Hvor alle disse livsløpene som så raskt og sørgelig ble revet vekk hadde vært, og hva de hadde bidratt til i sine omgivelser, i familier, samfunnet, og i verden. Kjernen i vårt samfunn er at hvert menneske er verdifult, og vi legger stor vekt på å forsikre oss om at alle trives og vokser.

Vi er mange og forskjellige, og vår styrke er samholdet. Ved store påkjenninger opplever vi maktesløshet og vi leter umiddelbart etter hverandre. Vi berører og klemmer hverandre, og kjenner at det gir oss styrke. Vi er sterkere sammen. Det siste året har vi blitt grundig minnet på hvor viktig dette er.

Hver og en av de som døde 22. juli 2011 la igjen en tråd i veven som er samfunnet, og gjorde det tettere, varmere og mektigere. Deres ord og handlinger er fortsatt en del av samfunnet vårt. Nærheten, livet deres og lyset som de brakte lever videre. Slik er dagen i dag en påminnelse om at det alltid må arbeides med å skape et kjærlig samfunn bygget på mangfold, til tross for tunge minner.

22. juli minner oss om at et fritt, åpent og likeverdig samfunn ikke er gitt, og ikke oppnås uten kamp. Alt vårt arbeid er en konstant kamp for å bevare de verdiene som gjør oss til de vi er. Det minner oss også om forbindelsene, og om at ordet slektsnasjon har mening og innhold. Vi er og blir familie.

Massakren på Utøya var en forbrytelse mot menneskeheten. Barn og ungdommer mistet livet i høyreekstremismens navn. Barn og ungdommer som alle var en kilde til styrke i sine foreldres øyne. Barn og ungdommer som var beviser på menneskets skjønnhet.

Nå når vi minnes disse ugjerningene skal vi bli enige om å slå ring om mennesket. Aldri glemme at det eneste som duger mot slike ugjerninger er samhold, og enighet mellom gode mennesker om å ikke tillate at slikt skjer.

Det gjør vi for å hedre minnene om de som mistet livet på Utøya og beskytte dagens barn og ungdommer i dag.

Kommentarer til denne saken