I ferien skulle jeg koble av og lese bøker, men jeg fikk ikke tid. I stedet satt jeg i snitt fem timer på skjerm - hver dag.

Mobilen og nettbrettet er utrolig avhengighetsskapende, som en uimotståelig gift i hverdagen, skriver kommentator Johan Prestvik i Trønder-Avisa.

Mobilen og nettbrettet er utrolig avhengighetsskapende, som en uimotståelig gift i hverdagen, skriver kommentator Johan Prestvik i Trønder-Avisa. Foto:

Det er på tide å skjerme seg fra skjermen.

DEL

KommentarMobilen har gått fra å være et instrument som man ringer eller sender meldinger med, til å bli både vekkerklokke, oppslagsverk, den viktigste nyhetskilden og den dingsen som sørger for at du kan holde kontakten med venner du ikke engang visste at du hadde. Samt å gi deg oppdateringer fra likesinnede med de sære interessene du eventuelt har. De sosiale medienes inntog og utvikling har gjort mobilen til et «må ha»-element, uavhengig av inntekt og samfunnsklasse.

Samtidig er mobilen blitt den største og farligste tidstyven – i tillegg til den vanligste barnevakten. Vi er vel mange som har vært der at Ipaden er blitt brukt som en lynavleder for å kunne sove litt ekstra på søndagsmorgenen, eller som belønning for eksemplarisk oppførsel. Men vet vi egentlig hva vi gjør? Vet vi egentlig effektene av å bruke skjermen som underholdning før frokosten, når læreren skal forsøke å bruke samme verktøy til læring noen timer etterpå? Klarer vi voksne å skille mellom mobilen som redskap for «business» eller «pleasure»?

Etter denne sommeren er jeg sterkt i tvil. På egne vegne.

De siste dagene har Klassekampen hatt en interessant artikkelserie om skjermtid og skjermbruk, og om hvordan samfunnet –tilsynelatende ukritisk – har innført nettbrett i skolen, uten at det nødvendigvis har noen pedagogisk effekt. Nettbrettet virker å ha fått en vennligere status enn mobilen, fordi det er større og mer plasskrevende enn mobilen. Men i praksis er det jo en mobil, bare med større skjerm – og dermed enda bedre tilrettelagt for spill og sosiale medier.

Så hva når nettbrettet brukes til arbeid, men det kommer et varsel om at en kamerat har lagt ut et bilde på Instagram? Eller når du får lyst til å grille på ettermiddagen, og bare må sjekke værvarselet først? Eller når du gir deg i kast med å skrolle nedover den endeløse gata med statusoppdateringer om ferieturer, nyfødtbilder og lenker til artikler du før lyst til å lese? Det er bare å erkjenne. Mobilen og nettbrettet er utrolig avhengighetsskapende, som en uimotståelig gift i hverdagen.

Bjørn Gabrielsen, forfatter av boka «Skjermslaver», har innført strengt skjermregime for sine egne barn. Han gjør det for å beskytte dem, hevder han. «Vi ser at barnekulturen blir borte, den kulturen som oppsto når man lagde sine egne leker i ulike rollespill. Nå opplever jeg at barnekulturen blir fanget av skjermene, og at det er noen i den andre enden som manipulerer barna til å gjøre de samme dansetrinnene og til å eskalere hvert eneste av barndommens sosiale mikrodramaer», uttalte han til Klassekampen denne uka.

Det fikk meg til å tenke. Har du tenkt over at en hel barne- og ungdomsgenerasjon står og gynger, mens de gjør noen dansetrinn og noen koordinerte bevegelser med hendene? Hvis TikTok kan få alle barn til å danse, er det kanskje ikke så rart at unge, homofobe Jesus-misjonærer og andre kynikere også ser potensialet med å nå ut til massene gjennom den populære appen – som så langt virker å være relativt fri for voksne kritikere. Og hva om nynazister får like mange til å gå i takt, som de mange millioner av unge som vrikker seg i dansemoves?

Når små barn blir gitt en Ipad i hendene, under dekke av at «ungene trenger det for å få digital kompetanse», vitner det heller om at kompetansen svikter i slektsleddet over. For det å være i besittelse av et skap fylt med sko, gjør deg ikke akkurat til en skomaker. Så det at poden kan å snekre sammen en habil TikTok-video, sender hen heller ikke nærmere en jobb som dataingeniør.

Og når vi voksne, i hvert fall mange av oss, sliter med å legge fra oss mobilen, er det ikke fordi vi har så himla høy digital kompetanse. Det er vel heller et uttrykk for det motsatte? Den digitale teknologien har fått overtaket på oss, og da blir det å gi ungene litt ekstra skjermtid en slags unnskyldning for å glane litt ekstra selv også. Hvordan skal det gå med den kommende generasjon, som nærmest er født på facebook, og som har fått utlevert sine første leveår i andres påsyn? Hvorfor skal vi nekte dem å oppdatere sin egen historie, mens vi gjerne vil ha dem med på feriebildene på vår egen vegg?

Denne sommerferien hadde jeg planer om å koble av og lese flere bøker, men det ble ikke tid. Ikke i år heller. I følge loggen på mobilen har jeg brukt telefonen i snitt 4 timer og 59 minutter i ferien, så hva mer er det å forvente? Det ble nok en vekker. Når du innser at du har behov for å ta ferie fra ferien, er det ikke bare været det er noe galt med. Det er på tide å skjerme seg fra skjermen, for å ta fritiden tilbake.

Send debattinnlegg her «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags