Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det er svært mye som er bra med å starte en bedrift i Norge. Det er enkelt å starte opp og det er lite byråkrati sammenlignet med de fleste Europeiske land. Ikke minst er det en fordel at kommunikasjonen med det offentlige er digital. Norge er altså, som Karl Munthe-Kaas skriver i en kronikk til forsvar for en skjerpet formueskatt, et godt land å starte en virksomhet i.
Det Munthe-Kaas har hisset seg opp over er Gustav Witzøe trussel om å flytte ut av landet hvis formueskatten skjerpes. Witzøes utsagn klinger dårlig all den tid han har bygget sin formue på en oppdrettsfisk i norske fjorder – og fisk i en fjord, på lik linje olje, gass og vann er råvare det er vanskelig å flytte. Derfor er en viss grad skattlegging av slike naturressurser fornuftig, selv om vi kan være uenige om hvor skadelig formueskatten er. Jeg tror det er en fordel å i størst mulig grad skatte investeringer i eiendom og aksjer likt samt å likebehandle nasjonale og internasjonale eiere, men det er ikke denne saken anliggende.
Det er uetisk å true med utflytting, og enda mer uetisk å flagge ut.
Problemet er ikke Munthe-Kaas' syn på formueskatt, men begrunnelsen hans.
«Det er når man truer med å flytte ut, at eksempelvis Witzøe krysser en klar etisk grense. Da går det fra å være et innspill i en debatt, til å avsløre tvilsom etikk. Om man mener samfunnskontrakten er et viktig prinsipp, da selvsagt». «Om felleskapet bestemmer at man skal justere hva ulike grupper bidrar med, så kan man ikke bryte den kontrakten. Dette var avtalen Witzøe bevisst eller ubevisst signerte når han bygget opp Salmar i et norsk demokrati. Det var den samme avtalen vi signerte da vi bygget opp Oda (Kolonial)»
Det er minst to problemer med dette argumentet.
Det første problemet er at påstanden tar som utgangspunkt at alle selskap etableres etter en nøye vurdering om hva som er det perfekte sted å starte. Det er tilfelle for noen innen startup økosystemet og for drevne gründere. Imidlertid startes de fleste bedrifter i lokalmiljøer, ikke fordi det nødvendigvis er det beste stedet å starte, men fordi gründeren har nettverket sitt der og forstår hvordan hun kan finne sine første kunder. Etterhvert som selskapet vokser og gründeren lærer, eller hvis hun starter et nytt selskap, er hun kanskje mer bevisst på hvor hun skal starte selskapet. Med andre ord – signeringen av «samfunnskontrakten» er ikke en bevisst handling – men en dyd av nødvendighet.
Avsporing om formuesskatt
Det er uproblematisk hvis borgeren er fri til å tre ut av samfunnskontrakten, og det er her det største problemet med Munthe-Kaas argument dukker opp – for i realiteten hevder han at i det en person har startet et selskap «I det norske demokratiet» kan vedkommende ikke tre ut av denne kontrakten uten å avsløre tvilsom etikk. Da går han svært langt i å antyde at staten, demokratiet, «eier» individet, ikke motsatt. Har du først blitt en del av fellesskapet kan du ikke tre ut.
Det å kunne forlate et hvilket som helst felleskap er imidlertid et viktig liberalt prinsipp, og en forutsetning for demokratiet. En del av beskyttelsen av mindretallet innebærer også at man kan forlate flertallet. Begrunnelsen er irrelevant, den kan være smakløs, men en å forlate et land, eller å tre ut av et felleskap er aldri uetisk.
Jeg vil gå så langt som å hevde at i det øyeblikket staten begynner å se på borgere som forlater landet som personer med dårlig etikk er det på tide å se mot utgangsdøren. For det er lett å lage lover for å begrense dårlig etikk.