Gå til sidens hovedinnhold

I løftet om å aldri glemme, ligger det også en forpliktelse til å minnes det som gjør vondest å huske

Det er ikke til å komme bort i fra at en viktig del av sosialdemokratiets fremtid ble revet vekk 22. juli.

22. JULI

«Vi kommer til å bli vant til at dette skjedde»

I en pappeske mellom minneord, begravelsestaler og aviser finner jeg notatene mine fra de bekmørke julidagene for ti år siden. Setningen er skriblet ned bare noen dager etter at en høyreekstrem terrorist drepte 77 mennesker i regjeringskvartalet og på Utøya.

Ikke som trøstens ord, et håp om at smerten går over, en slags 2011-versjon av Korona-pandemiens «Alt blir bra». Nei, setningen gir uttrykk for en uro som mange av oss ganske raskt begynte å kjenne på. En kort stund både håpet og trodde vi nok at alt var forandret. At det var et før, og et etter 22. juli.

At angrepet var så massivt at rommet for å spille på hat og frykt måtte bli borte. Men det tok ikke mange dager før vi forsto at ingen sjokk, om det er aldri så voldsomt, varer evig for dem som ikke konstant blir påminnet konsekvensene av det. Selv etter det største terrorangrepet i Norge i fredstid ville verden gå tilbake til normalen.

Vi, det norske samfunnet, ble vant til at det skjedde. Det tok ikke lang tid før vi kunne høre folk si at de var «litt lei» av 22. juli.

Hvordan i all verden havnet vi der?

Det ene svaret er at vi aldri ble enige om hvorfor det skjedde. 22. juli var et målrettet politisk angrep på AUF og Arbeiderpartiet. Men undersøkelser viser at like mange ser det som et angrep på det norske demokratiet, eller som et utslag av psykisk sykdom hos gjerningsmannen.

Det andre svaret er at hendelsen var så brutal, voldsom og vond, at mange også langt på vei har fortrengt hva som skjedde.

Vi må hente frem sannheten slik den var før vi ble vant til den

Det er skrevet mye om 22. juli i de ti årene som har gått.

Noe av det som har gitt meg mest å tenke på den siste tida er teksten «Drapene vi ikke ville se» av Daniel Johansen, publisert som spaltistkommentar i Adresseavisen 8. april i år. Johansen spør om vi nå, ti år etter 22. juli 2011 bør publisere flere av pressebildene som ble tatt på Utøya under og rett etter selve angrepet. Svært brutale bilder, som norsk presse av etiske grunner ikke har trykket. Johansen argumenterer med at bilder kan være et redskap for å ta dimensjonene og alvoret i en så brutal hendelse inn over oss.

Her er det selvsagt mange hensyn å ta, men jeg mener Johansen pirker borti noe viktig.

Ti år etter terrorangrepet trenger dessverre mange å bli minnet om dimensjonene, alvoret og brutaliteten. Om terrorens råskap.

Etter ti år er det på tide at vi som ikke er tvunget til å leve med minnene hver dag, henter fram igjen sannheten slik den var da den traff oss for første gang, og kjenner ordentlig på den.

Og om vi ikke ser bildene fra fotografene som først ankom Utøya, så kan vi starte med å tåle de ufiltrerte historiene fra dem som ikke har privilegiet å kunne bli «litt lei av» 22. juli.

Vi kan ikke kreve at de overlevende forteller åpent om opplevelsene de bærer med seg.

Men som samfunn skal vi takke dem som orker å gjøre det. Vi skal prøve å forstå hva det koster, og ikke minst skal vi lytte nøye. For det er de som sitter med historien om hva det er vi ikke skal glemme.

Kravet om et oppgjør med det politiske tankegodset som lå til grunn for terrorangrepet har blitt sterkere og sterkere de siste årene, og ser heldigvis ut til å få større gehør, mye takket være de overlevende. At vi samtidig får frem sannheten om terrorens brutale konsekvenser er viktig, fordi det synliggjør kostnaden ved å ikke ta det politiske oppgjøret.

Det som er aller viktigst å aldri glemme, er også det som er vondest å huske. Som samfunn svikter vi de etterlatte og de overlevende om vi ikke bærer den smerten sammen med dem. Men svikter også kampen mot ekstremismen, og løftet om «aldri mer 22. juli».

Samlende utad, sønderknust innad

Som parti skulle vi nok tatt et større ansvar tidligere for at hele historien blir fortalt. Det var vår bevegelse, våre ungdommer som ble brutalt rammet.

Men vi har, i likhet med de overlevende, lagt bånd på oss. Først var det hensynet til landet. Som ledende regjeringsparti skulle vi samle et folk i sorg, mens vi var i sjokk, sønderknust, og opptatt med en enorm mengde praktiske gjøremål innad.

Så var det frykten for å bli beskyldt for å slå politisk mynt på angrepet, som vi fortsatt ikke har frigjort oss fra.

Men vi er hundrevis av partifolk landet over, som så de vanvittige konsekvensene på nært hold, og som kan og bør bidra til at det er mer enn rosetog som huskes.

«Hvis jeg en gang må prøve å forklare ungene mine omfanget av dette, så skal jeg fortelle dem om denne dagen», står det i notatene mine fra 3. august 2011.

Det var den uka med begravelser hver dag. Så mange at vi måtte velge hvilke vi skulle gå i. Tirsdag 3. august bærer lederen i AUF i Sør-Trøndelag broren sin til graven på Havstein kirkegård. Han ble 17 år.

Vi er en gjeng unge partifolk som står litt tilbaketrukket under jordfestelsen. Vår egen sorg overdøves av sorgen vi kjenner for hun som kom hjem fra Utøya uten lillebror. Samtidig holder jeg anspent i veska mi, fordi Eskil, AUF-leder og min venn fra AUF-tida hadde bedt meg passe på voldsalarmen, som han ble nødt til å ha med seg døgnet rundt etter 22. juli.

Noen meter bortenfor oss står statsminister Jens Stoltenberg. Et øyeblikk er det som om noe brister, i det han ser seg rundt, og sier, lavt nok til at det ikke forstyrrer, men høyt nok til at vi som står rundt ham hører det: «77. Tenk dere det. Det er 77 slike.»

En del av Arbeiderpartiets fremtid er borte for alltid

Ti år etter er det nok også på tide å snakke sant om hvordan terrorangrepet rammet oss som parti. Jeg tror ikke verken omverden, eller vi selv, helt har innsett det.

Hvordan vi som parti ble rammet har selvsagt vært underordnet det som overlevende, pårørende og etterlatte ble nødt til å bære. Det viktigste har vært, og er fortsatt, å ta vare på dem.

Men vi har nok også latt være å snakke om det, fordi det gjør så vondt. Blant annet på grunn av den bitre, smertefulle sannheten at gjerningsmannen faktisk lyktes delvis med et av sine mål for angrepet. Det er ikke til å komme bort i fra at en viktig del av sosialdemokratiets fremtid ble revet vekk 22. juli.

Få har beskrevet dette så tydelig og så sårt, som Snorre Valen når han i sitt bidrag til AUFs tekstsamling «Aldri tie, aldri glemme» siterer sakspapirene fra Trondheim Bystyres konstituerende møte etter valget i 2011: «om fritak etter valget: Det må foretas noen endringer på lista over valgte representanter og vararepresentanter. Arbeiderpartiets medlem nr 5 Christopher Perreau er død».

Flere steder i rundt omkring i Norge endte AUF-kandidater til kommunestyrer sitt engasjement og ønske om å gjøre verden til et litt bedre sted på denne måten. Som en nøktern, saklig og byråkratisk formulering i kommunale sakspapirer som oversatt til brutal virkelighet betyr: de ble drept før de fikk begynt.

Ufaglærte krisearbeidere som selv var i krise

Vi må også erkjenne at partiapparatet ble utsatt for store påkjenninger, som har preget mange i årene etterpå.

Mange av dem som sto i førstelinjen i dagene og ukene etter 22. juli var ikke folk med kompetanse i krisehåndtering og traumer. De var ansatte, tillitsvalgte og folkevalgte i AUF og Arbeiderpartiet. Mange med svært nære relasjoner både til drepte og overlevende etter angrepet.

Folk som la egen redsel, sjokk og sorg til side, for å hjelpe overlevende, pårørende og etterlatte. Som tok telefoner fra livredde foreldre, førte lister over overlevende og savnede, hjalp politiet med informasjon, lyttet til de overlevendes skildringer av grusomhetene de hadde opplevd, skrev minneord, organiserte begravelser og gråt på do innimellom slagene.

Å svare telefoner fra desperate, livredde foreldre som lurer på om ungene deres lever – det glemmer man aldri. Å måtte si til en sønderknust familie at «jeg beklager, det er ingen steder på Utøya hvor barnet ditt kan ha gjemt seg, og fortsatt være i live nå», det sitter i kroppen resten av livet.

Ganske raskt ble det åpenbart for alle som ville se det, at disse ungdommene var blitt angrepet, mange av dem drept, fordi de var politisk aktive i Arbeiderpartiet.

Samtidig som sjokket slo oss ut, og sorgen inntok hvert fiber i kroppen, kom også erkjennelsen av at noen hater Arbeiderpartiet så sterkt at de er villige til å drepe oss. Følelsen av å være terrormål, og den konstante uroen det førte med seg satte sitt preg på valgkampen vi gikk inn i, og det preger oss fortsatt.

Dette skulle ikke bli en tekst om det manglende politiske oppgjøret med terrorangrepet. Det er det skrevet mange sterke og kloke ord om. Likevel klarer jeg ikke å unngå å ende opp akkurat der.

For på toppen av den enorme sorgen som følger av at 77 mennesker ble drept av en høyreekstremist, så har nok mange, både overlevende og andre i AUF og Ap kjent på en stor smerte over at samfunnet ikke tok et skikkelig oppgjør med årsaken til terroren. En bitterhet over at det ikke ble et før, og et etter 22. juli.

Kraften til å bekjempe hatet

Aldri glemme, lovet vi, da vi holdt rosen opp mot himmelen 25. juli 2011, sammen med hundretusenvis av mennesker over hele landet. Men vi glemte å bli enige om hva vi skulle huske.

Etter ti år er tiden kommet for å ta den diskusjonen.

Vi skal huske Gizem, Snorre, Håkon, Lene Maria, Aleksander, Emil, Sondre, Christopher og alle de andre som ble revet fra oss for ti år siden. Vi skal huske hvem de var, og hva de sto for.

Vi skal huske samholdet, rosetogene, og at vi hegnet om verdiene våre da det gjaldt som mest.

Vi skal huske at ord betyr noe, at det aldri er bare ord, ord kommer alltid før handling

Vi skal huske tankegodset som lå bak angrepet, og en viktig del av det er å være brutalt ærlig om hva tankegodset kan føre til.

Derfor må vi også huske terrorens råskap, det aller vondeste, som vi helst vil glemme. De overlevende og de etterlatte trenger at flere husker sammen med dem.

Fra de minnene skal vi hente uroen, sinnet og kraften som trengs for å bekjempe hat og konspirasjoner. Den kampen kan verken de overlevende, AUF eller Arbeiderpartiet ta alene.