Gå til sidens hovedinnhold

I skyggen av rosetogene

Vandaliseringen av minnesmerket over Benjamin Hermansen et par dager før tiårsmarkeringen av 22. juli, er et grotesk vitnesbyrd om at den ideologiske arven etter terroren langt fra er død.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Man skal være varsom med å trekke paralleller – men jeg føler likevel at dette er innenfor det som er forsvarlig: Da jeg startet i Trønder-Avisa for 18 år siden, ble jeg med jevne mellomrom kontaktet av tidligere frontkjempere, som var misfornøyd dersom miljøet de en gang tilhørte i spaltene ble omtalt som krigsforbrytere. I deres verdensbilde hadde frontkjemperne kun kjempet mot verdier de oppfattet som mer truende enn fascismen. Den sovjetiske kommunismen, ofte omtalt som bolsjevismen, var den virkelig farlige fienden. Det viste jo etterkrigstiden til fulle! Og nei – de hadde aldri sett eller deltatt i massakrer, folkemord eller andre forbrytelser mot menneskeheten. For ikke lenge siden ble vi presentert for den samme virkelighetsoppfatningen i en omstridt NRK-dokumentar.

I dag vet vi at deres selvangivelse var falsk. Det er grundig dokumentert at norske SS-soldater var delaktig i nazistenes folkemord. I gamle tyske dokumenter kan man lese at de var ideologisk mer forberedt på å drepe «mindreverdige raser» enn mange andre. Dette kommer fram i flere solide forskningsarbeider.

Jeg ser en klar linje fra argumentasjonen til de gamle SS-soldatene som i sine siste år kjempet for sitt ettermæle – og historien som omslutter Anders Behring Breivik. Ja, han framsto i rettssaken langt mer forvirret i sitt tankespinn enn ungdommene som lot seg verve til Waffen-SS. Jeg er også rimelig sikker på at de fleste av dem ville tatt avstand fra så vel hans handlinger som forklaringer – blant annet fordi han angrep norske myndighetsinstitusjoner og «arisk rene» jenter og gutter. Men likevel trer forbindelsen mellom fortid og nåtid tydelig fram: I bunn av alt ligger menneskesyn, raseteorier og en grunnleggende ideologi som blant annet innbefatter aksept for drap og brutal vold når dette passer inn i den politiske fortellingen. Og denne forbindelsen strekker seg dessverre langt ut over herjingene under krigen, bomben i regjeringskvartalet og massedrapet på Utøya.

I speilbildet fra den bølgende solidariteten vokste vår forståelse av at «vi» lite eller intet hadde med terroristen å gjøre

Jeg var blant de mange som var stolt av rosetogene i dagene etter 22. juli. I speilbildet fra den bølgende solidariteten vokste vår forståelse av at «vi» lite eller intet hadde med terroristen å gjøre, for rosene understreket jo hva «vi» var – og det var alt annet enn bærere av ideologiske galskap som i ytterste fall kunne føre til drap av unger på sommerleir.

Kanskje var de myldrende blomsterhavene i by og land hva vi trengte for å komme oss videre etter det grufulle døgnet, men sett i ettertid er det likevel grunn til å spørre oss selv om ikke massemobiliseringen ble et hinder for et sunt og nødvendig oppgjør. Kanskje ble rosetogene vårt «Anschluss» – begrepet for Nazi-Tysklands annektering av Østerrike i mars 1938, og som østerrikerne etter krigen aktivt bruke for å fraskrive seg ethvert oppgjør med sin delaktighet i forsøket på å etablere det nazistiske tusenårsriket. Jeg frykter at rosetogene like lite var et uttrykk for oppgjør med terroristens tankegods – som Anschluss kan brukes som forklaring på at det under krigen var mer enn vanskelig å se forskjell på østerrikernes og tyskernes iver og delaktighet i forsøket på å ødelegge den vestlige sivilisasjonen.

For ett år siden ledet jeg en samtale med Norges siste Holocaust-overlevende Edith Notowicz i Stiklestad kirke, i forbindelse med fjorårets Olsokdager. Det var en krevende øvelse for oss begge – og for henne var det andre gang hun våget å snakke offentlig om sine erfaringer. Om at norske leger sto rundt operasjonsbordet da hun ble utsatt for omfattende «inngrep» – uten bedøvelse. Ikke fordi de var nazister, men fordi de var interessert i det som skjedde, faglig sett. Ofrenes ufattelige lidelser var underordnet. Antakelig fordi ofrene ikke var en av «oss» – men noen andre, som var mindre verd. Én gang tidligere hadde hun nevnt det samme – i et intervju på fjernsyn, for flere år siden. På veien hjem fra Stiklestad fortalte hun hva som hadde skjedd etter at intervjuet den gang ble sendt. Midt på natten ble hun oppringt av en kjent, kvinnelig lege og aktivist på ytre venstre fløy i Trondheim – som skjelte henne ut etter noter. Legens budskap var at jødene måtte slutte å ikle seg offerrollen etter det som skjedde under krigen. Viste ikke deres behandling av palestinerne hvem som var de egentlige overgriperne?

Med unntak av siste del av beskyldningen – hvor lik er vel ikke legens relativisering av Holocaust-ofrenes «ansvar», og de holdninger som AUF ble møtt med etter terroren?

Historien rystet meg der jeg kjørte sørover mot Trondheim i slutten av juli i fjor, men i ettertid falt mange puslebiter på plass. For mønsteret er tydelig hvis vi ønsker å se det.

Norge tok et ryddig juridisk oppgjør med terroristen. Det kan vi være stolte av – for rettsprosessen tror jeg kommer til å stå seg, også når historien kommer på avstand og vi ser ting klarere. Men det politiske oppgjøret kom aldri. Antakelig fordi vi alle var så travelt opptatt med å understreke at «vi» ingen skyld hadde. Derfor kom også reaksjonene da ungdommene som overlevde grusomhetene og de dreptes etterlatte, forsiktig forsøkte å peke på at terroren skjedde i en kontekst. En kontekst den massive majoriteten hadde egeninteresse av å benekte.

Fra norske ungdommers deltakelse i grusomhetene på Østfronten for 80 år siden via drapene på Utøya og denne ukes vandalisering av minnesmerket over Benjamin Hermansen, går det en klar linje hvor fellesnevneren er ekstremistisk tankegods. Som bare helt unntaksvis gir seg voldelige utslag. Men kommentarfeltene avslører hver eneste dag og ikke minst natt at mange er bærere av en mer forfinet utgave av utålelige holdninger. Av konspirasjoner rettet mot «de andre». Av forakt for ideen om at alle mennesker har samme verdi og dermed rett til samme verdighet – og beskyttelse.

Det kan alltid anmerkes forklaringer på hvorfor noen går fra en teoretisering av det ekstreme til å utføre ekstreme og voldelige handlinger. I rettsoppgjøret etter 22. juli ble det pekt på en vanskelig barndom, fravær av en tydelig farsfigur og et barnevern som ikke grep inn med omsorgsovertakelse. Vi fikk høre om sosial isolering og utenforskap – som alt ledet terroristen stadig dypere inn i en digitalt basert parallell virkelighet. I dette ser vi tydelige likheter mellom Anders Behring Breiviks vei mot terroren og en lang rekke islamistiske terrorister de siste årene. Men forklaringer av enkeltskjebner må aldri hindre oss i å løfte fram at all terror – hva nå det er skyting av uskyldige barn og unge på sommerleir eller drap av folk som går på konserter eller idrettsarrangementer, skjer i en ideologisk kontekst. Og at det i enhver terrorists bakland finnes utallige andre som nok tar avstand fra ugjerningene, men som «egentlig» sympatiserer med mange beslektede deler av virkelighetsoppfatningen.

De siste dagene har vi fått et viktig søkelys rettet mot hvordan vårt kollektive behov for å skape avstand til terroristen bidro til at vi, helt sikkert utilsiktet for de aller, aller flestes vedkommende, la et utålelig ansvar for nivået på debatten over på ofrene. På AUF. Arbeiderpartiet. De overlevende. Dessverre er ikke dette unikt. Vi har sett det før – også i forbindelse med andre terroraksjoner i Europa eller massakrene i Bosnia-Hercegovina på 1990-tallet, og det framstår tydelig dersom vi dukker ned i de mest pestbefengte delene av delingskulturen på sosiale medier. For det skjer hver eneste dag – sterkere dess større tidsspennet fra handlingene blir. Men uansett hvor eller når det skjer, så er det like grotesk og utilgivelig.

Anders Behring Breivik var ene og alene ansvarlig for handlingene som drepte 77, skadet mange andre og etterlot regjeringskvartalet som en krigssone. Å legge ansvaret over på andre vil være en forbrytelse i seg selv. Men vi må også våge å ta det ideologiske og politiske oppgjøret dersom vi virkelig ønsker å forhindre nye terrorhandlinger. Da må vi gå dypere inn i materien enn å skrape i overflaten i kretsen rundt de mest ekstreme. Vi må slutte å peke på alle andre. For ethvert oppgjør starter i vårt eget speilbilde. Slik ansvarlig redaktør Snorre Valen i Trønderdebatt påpekte for noen dager siden: Venstresiden må være villig til å ta oppgjør med farlige holdninger i sitt bakland. Høyresiden med holdninger i holdninger i sitt. Og – det viser også historien – miljøer som ikke kan plasseres i en tradisjonell europeisk politisk akse, må ta oppgjør med farlig tankegods som framstår allment akseptert i egen kultur. Først når dette er gjort, kan vi få en ærlig debatt om hva som fører til at noen få bryter ut og bringer død og ødeleggelser over «de andre».

Kommentarer til denne saken