Ideologien og narrativet bak 22. juli-terroren lever

Eivind Rindal overlevde Utøya og skriver nå om antisosialisme og 22. juli.
Foto: Ned Alley / Scanpix

Eivind Rindal overlevde Utøya og skriver nå om antisosialisme og 22. juli. Foto: Ned Alley / Scanpix Foto:

Av
DEL

MeningerDet er gått 9 år siden det verste terroranslaget i fredstid i Norge. 22. juli 2011 gikk fascisten Breivik til angrep på regjeringskvartalet og på AUFs sommerleir på Utøya. Bak angrepene som kostet 77 liv, de fleste ungdommer og unge voksne, lå et sammensurium av ulike konspirasjonsteorier og giftige fortellinger om samfunnet vårt. En fellesnevner for de fleste av disse, noe som også kommer fram i terroristens målutvelgelse, er antisosialisme. En ideologisk understrøm som har vært del de politiske diskursene siden 1800-tallet. En strømning som best kan forstås også som et uttrykk for interessekamp og maktkamp i samfunnet. Opphavlig kan en se dette som borgerskapets og de etablerte maktelitenes forsøk på å demme opp for sosialistiske ideer i den framvoksende arbeiderklassen. Gjennom tida har vi sett den med mange ansikter fra Mussolinis fascisme, via mccarthyismen i USA (og allierte land) til Reagan og Thatchers knusing av fagforeninger og støtte til brutale diktaturer i Asia og Latin-Amerika. I Sverige ble den demokratiske sosialisten Olof Palme en av flere som har måtte bøte med livet for antisosialismens feige hat.

I Norge har denne tradisjonen en lang historie. Det var den norske embetsstaten som fengslet Marcus Thrane, og forsøkte å knuse den bevegelse av eiendomsløse og arbeidere han hadde skapt på 1800-tallet, i frykt for sosialisme. Det var her bondepartiregjeringen under minister Quisling (senere relativt universelt herostratisk berømt) som var villig til å benytte tungt væpnede styrker mot streikende arbeidere. Bedriftseiere delte ut våpen til streikebrytere, i Buvika endte det med drap. Medlemskap i fagforinger og sosialistiske partier og foreninger var av de aller viktigste grunnene til at folk ble internert og deportert under nazistenes terror i Norge. Anti sosialismen levde videre etter krigen, sosialister ble forfulgt og overvåket. Når de organiserte seg, på arbeidsplassene og privat. I denne perioden fikk antisosialismen også innpass inn i sosialdemokratiet som hadde inntatt rollen som maktens voktere.

Antisosialisme hører ikke fortiden til. Den er ikke en alltid like håndgripelig og ekspressiv som i Breiviks politiske manifest og massakre. Den gjør ikke alltid hitlerhilsen på åpen gate eller i rettssalene. Vi finner den, pent innpakket, forkledd, i analyser fra tenketanker og statsstøttede diskusjonsklubber. Vi hører den til frokostkaffen på P2s politisk kvarter servert av framtredener personer i det politiske Norge. Vi bør en ta oss tid til å følge pengene, og se, rike enkelt personer, sentrale næringsaktører, religiøse grupper og til noen grad det offentlige støtte aktivt opp om antisosialismen. Dagens antisosialisme rammer Arbeiderpartiet, men den rammer også SV, MDG og Rødt. Den rammer også de som velger å engasjere seg utenfor de organiserte partiene. Her burde alle bare sette seg ned å se gjennom polemikkene som brukes mot Rødt og delvis mot MDG i leserbrev. Fra da jeg var mer aktiv med partipolitikk husker jeg godt hvordan klassisk antisosialisme var del av hverdagsretorikken i skoledebatter og pamfletter. Den er en retorisk gift, som sakte kveler og forvirrer debattene og opinionen.

Antisosialismens viktigste mål er å drepe troen på og drømmen om at et annerledes, mer rettferdig og frihetlig samfunn er mulig. Det handler om å fremmedgjøre arbeideren (eller ganske enkelt helt vanlige folk) fra tanken om et sosialistisk samfunn. Om det ikke fungerer med ord venter vold. Konspirasjonsteorier om andre grupper er blitt og blir fortsatt benyttet aktivt for å dekke over det sentrale skillet mellom de med makt og de avmektige i samfunnet. Som eksempel er det vanskelig, ja umulig, å ikke se sammenhengene mellom den moderne antisemittismens framvekst og antisosialismen. Gjennom snart 200 år har sosialistiske bevegelser holdt drømmen om et annet samfunn levende. Igjen og igjen utfordres de. Igjen og igjen utsettes de for vold og hat. I stedet for proxydebatter trenger vi i Norge et åpent og ærlig og maktkritisk ordskifte om antisosialismens rolle i Norge. Ideologien og narrativet bak 22. juli-terroren lever ...

Artikkeltags